Ménières sykdom

Sykdommen er knyttet til opphopning av væske (endolymfe) i labyrinten i det indre øret som gjør at denne spiles ut og deformeres. Dette skader organene for hørsel og likevektssans. Årsaken til væskeopphopningen er vanligvis ukjent, men sykdommen forekommer hyppigere i enkelte familier, og dette kan tyde på at det finnes en genetisk sårbarhet for å utvikle sykdommen. Infeksjoner og skader som rammer det indre øret kan også disponere for å utvikle Ménières sykdom senere. Tilstanden kalles da gjerne forsinket Ménières sykdom.

Et typisk Ménière-anfall er kjennetegnet av en kraftig følelse av alt går rundt eller gynger. Denne følelsen er ofte så sterk at pasienten må legge seg ned for ikke å falle. Kvalme og brekninger er vanlig. Pasienten får også ufrivillige øyebevegelser (nystagmus). Kort tid før anfallet begynner er det vanlig å merke forvarsler i form av uvelhet, trykk eller suselyd i øret. Anfallet varer typisk mellom 20 minutter og 12 timer, men det er vanlig å føle seg uvel og sliten i etterkant.

Vertigoanfallene oppstår vanligvis spontant og uforutsigbart, men har en tendens til å komme i serier avløst av perioder med mindre anfall. Noen opplever at symptomene forverres av stress og lite søvn. Over tid vil anfallene vanligvis bli svakere og forsvinne, men dette er en prosess som varierer mye fra person til person og som ofte kan ta flere år.

Hørselstapet ved Ménières sykdom begynner ofte med at man mister evnen til å høre dype toner (bass). Samtidig oppstår øresus, gjerne i form av en dyp brumme-lyd i øret. Til å begynne med vil øresymptomene komme og gå, men over tid blir de vanligvis mer konstante. Hørselstapet vil da gjerne omfatte ikke bare basstoner, men også mellomtoner og diskant. Ofte ender man opp med et hørselstap på omkring 60 dB, men det er sjelden å miste hørselen helt.

Diagnosen kan stilles dersom man har hatt minst to karakteristiske Ménière-anfall med typiske øresymptomer, og høreprøve (audiogram) viser et hørselstap som passer med Ménières sykdom. Det er viktig å avklare om det kan være andre årsaker til symptomene, og derfor anbefales vanligvis blant annet MR-undersøkelse av hodet.

Ménières sykdom er kronisk, og det finnes foreløpig ingen behandling som helt kan kurere sykdommen. Ménière-anfallene går over av seg selv, men kan dempes ved at man legger seg ned og eventuelt tar kvalmestillende eller medikamenter mot reisesyke. Vanndrivende midler kan redusere symptomene, antakelig gjennom å trekke væske ut av det indre øret. Noen pasienter kan ha nytte av antisekretorisk faktor, ventilasjonsrør i trommehinnen eller injeksjoner med kortison i mellomøret.

Ved langvarige og invalidiserende Ménière-anfall til tross for disse tiltakene, kan man oftest få anfallene til å forsvinne ved å ødelegge labyrinten i det indre øret. Dette gjøres vanligvis ved å sprøyte et medikament (gentamycin) inn i mellomøret. Etter behandlingen blir man ofte mer svimmel forbigående, og det er nødvendig å trene opp balansen. I omtrent 20 prosent av tilfellene blir hørselen dårligere på det affiserte øret etter denne behandlingen. Det er også mulig å ødelegge labyrinten kirurgisk. Samme effekt kan også oppnås ved å skjære over balansenerven, men dette er en noe mer risikabel operasjon som vanligvis ikke er nødvendig.

Høreapparat kan være til hjelp, men ved Ménières sykdom er hørselstapet ofte ledsaget av ubehag ved sterke lyder (recruitment), noe som vanskeliggjør tilpasningen av høreapparat.

• ørene
• balanseorganet
• hørselsnedsettelse
• balanseforstyrrelse

• Nasjonal faglig retningslinje for utredning, behandling og oppfølging av pasienter med Menières sykdom fra helsedirektoratet.no