Oslo-undersøkelsen

Oslo-undersøkelsen er en vitenskapelig studie av risikofaktorer for hjerte-karsykdommer. Studien henvendte seg i 1972–73 til alle menn i Oslo som var i alderen 40 til 49 år, samt et mindre utvalg i alderen 20–39 år. Dette var den første større, systematiske undersøkelsen i sitt slag i Norge. Den dannet modell for de hjerte- og karundersøkelsene som Statens helseundersøkelser (Nasjonalt Folkehelseinstitutt fra 2002) i samarbeid med universitetene, kommunehelsetjenesten og fylkeslegene gjennomførte fram til 2003. De som fikk påvist økt risiko for utvikling av hjerte- og karsykdommer, fikk tilbud om individuell rådgivning og behandling med sikte på å redusere risikoen (se helseundersøkelser).

Data fra Oslo-undersøkelsen har dels bekreftet funn fra utenlandske undersøkelser og dels gitt ny kunnskap av stor betydning for å forstå sammenhengen mellom kosthold, røyking, blodtrykk og forekomst av hjerte- og karsykdommer som for eksempel hjerteinfarkt og hjerneslag. Et resultat som var overraskende da det ble publisert, var at man fant den største risikoen for utvikling av hjerte- og karsykdom blant de med lav inntekt og utdanning. Dette brøt med tidligere antagelser, men er senere bekreftet i mange studier i Norge og internasjonalt.

Oslo-undersøkelsen er også et eksempel på en eksperimentell, epidemiologisk studie ved at man fulgte utviklingen av risikofaktorer i ulike grupper etter at noen hadde fått informasjon om forebyggende tiltak.

Det var karakteristisk for de aller første hjerte- og karstudier at bare menn ble invitert til å delta, men allerede i 1974/-75 var begge kjønn med i den første undersøkelsen i Finnmark.

De overlevende deltagerne i Oslo-undersøkelsen i 1972–73 ble senere invitert til en ny undersøkelse i 2000, og utviklingen i risikofaktorer er studert. Det er blant annet funnet en stor reduksjon i andelen som røyker, og en økning i vekt mellom første og andre undersøkelse. I tiden fremover vil det gjøres studier på sammenhengen mellom risikofaktorer og sykelighet og dødelighet.