apotek

Det farmasøytisk utdannede personale i apoteket er apotekere og provisorer som har avlagt mastergrad i farmasi, apotekereksamen, farmasøytisk kandidateksamen eller innehar en godkjent utenlandsk utdanning som tilsvarer cand.pharm.-grad eller mastergrad i farmasi. Reseptarer har bachelorgrad i farmasi, reseptareksamen eller er farmasøyter som har annen godkjent farmasøytisk utdanning tilsvarende bachelorgrad i farmasi. Både farmasøyter med bachelorgrad og mastergrad i farmasi har ekspedisjonsrett, det vil si rett til selvstendig å godkjenne og ekspedere legemidler. De skal signeres manuelt eller elektronisk med farmasøytens navn. I tillegg har de aller fleste apotek tilsatt apotekteknikere som deltar i det praktiske arbeid under ledelse av det personalet som har ekspedisjonsrett. Provisorfarmasøyter, reseptarfarmasøyter og apotekteknikere har autorisasjon som helsepersonell, og er underlagt helsepersonellovens regler om autorisasjon. Universitetene i Oslo og Bergen tilbyr masterutdannelse i farmasi (varighet 5 år), universitet i Tromsø tilbyr bachelorutdanning i farmasi (varighet 3 år) med påbygging til master i farmasi (2 år). Høgskolen i Oslo og Akershus, og Nord Universitet, tilbyr bachelorutdanning i farmasi (varighet 3 år).

De fleste apotek er i dag innredet med selvbetjening for handelsvarer og reseptfrie legemidler og med en direktereseptur for ekspedisjon av reseptpliktige legemidler mens kunden venter. I resepturen blir et legemiddel etter resept gjort klar og kontrollert før utlevering til den enkelte pasient. Apoteket skal ha et tilstrekkelig faglig personale og har plikt til å ta i mot masterstudenter og bachelorstudenter i farmasi for praktisk opplæring.

Etter 1. mars 2001 har tre apotekkjeder etablert seg i Norge: Boots apotek med grossisten Alliance Healthcare Norge AS, Vitusapotek/Ditt apotek med grossisten NMD Grossisthandel AS, og Apotek1 med grossisten Apokjeden Distribution AS. Per januar 2017 var det 868 apotek, fordelt på 265 av Norges 426 kommuner. I tillegg er det 30 sykehusapotek som drives av det offentlige, og to sykehusapotek som drives av stiftelsene Det norske Diakonhjem og Diakonissehuset Lovisenberg. De tre apotekkjedene har helt eller delvis eierskap i flertallet av apotekene. Kun om lag 20 apotek er ikke tilknyttet apotekkjedene annet enn gjennom en leveringsavtale med en grossist.

Da den nye apotekloven trådte i kraft i 2001 var det 397 apotek i Norge. Den tidligere statsgarantien for lån til kjøp eller opprettelse av apotek er opphevet. Legemiddelgrossistene innbetaler en legemiddelavgift, som fastsettes årlig som egen post i statsbudsjettet. Forbrukeren betaler merverdiavgift for alle legemidler.

De eldste apotekene i Norge er Svaneapoteket i Bergen (1595), Svaneapoteket i Oslo (1628), Hygiea i Stavanger (1650), Elefantapoteket i Kristiansand (1651), og Løveapoteket i Trondheim (1661). Helt siden det første apoteket ble opprettet her i landet, var retten til å drive apotek avhengig av bevilling, og virksomheten var underlagt offentlig og særskilt lovgivning.

Apotekene hørte administrativt under Sosial- og helsedepartementet, som ved Statens helsetilsyn førte kontroll med apotekenes drift. Departementet bestemte om et apotek skulle opprettes eller nedlegges og hvor det skulle ligge etter at uttalelse var innhentet fra lokale myndigheter. Apotek ble opprettet når det var påkrevd eller ønskelig av allmenne hensyn. Foruten vanlige, selvstendige apotek kunne filialapotek, medisinutsalg og sykehusapotek bli opprettet.

Tidligere ble bevilling til å drive apotek gitt av Kongen i statsråd, senere av Statens helsetilsyn. Det kunne bare gis til personer som fylte kravene for å bli apoteker, eller når særlige grunner forelå, til kommuner. Staten kunne også drive apotek. I 2000 ble Rikshospitalets apotek og Det Norske Radiumhospitals apotek drevet av Staten, de andre sykehusapotekene av de respektive fylkeskommuner og av Oslo kommune. De øvrige apotekene ble drevet av apotekere med personlig bevilling. Denne bevillingen medførte rett og plikt til å drive apoteket for innehaverens regning i samsvar med de gjeldende bestemmelser. Apotekeren måtte selv skaffe egnede lokaler, innredning og godkjent utstyr med tilstrekkelig varebeholdning. For lån til finansieringen kunne det bli gitt statsgaranti.

Bestemmelsene for bevilling og drift av apotek med videre var stort sett uforandret i mer enn 400 år. Etter den radikale endringen ved lov om apotek av 2. juni 2000 (apotekloven), fikk Norge en av de mest liberale apoteklovene i Europa.

• farmasi
• farmasøyt
• legemidler
• resept

• Hopstock, Carsten (1970): Apoteket i det medisinske liv i en norsk småby gjennom 200 år : Kragerø apotek 1770-1970
• Johannessen, Finn Erhard & Jon Skeie (1995): Bitre piller og sterke dråper : norske apotek gjennom 400 år
• Johannessen, Inge, redaktør (1958): Jubileumsskrift : Norges farmaceutiske forening 1858 - 1958
• Norges apotek og deres innehavere, utgitt av Norges apotekerforening, 1926-2000, 9 bind
• Sverre, Nic. Aagaard (1982): Et studium av farmasiens historie, 2. utgave.
• Torud, Y., redaktør (1981): Apotekfarmasi gjennom 100 år : en samling historiske oversiktsartikler over farmasøytiske emner
• Østvedt, Einar (1968): Skiens apotek gjennom 250 år