Knuteformet (nodulært) basalcellekarsinom. Velavgrenset svulst uten sårdannelse.
Basalcellekarsinom er den vanligste formen for hudkreft, og er svært vanlig hos eldre med lys hudtype. Slik kreft oppstår gjerne i ansiktet og ser ut som et sår som ikke gror. Selv om tilstanden er en form for hudkreft, sprer den seg så å si aldri. Tilstanden er derfor ikke dødelig, men den bør allikevel behandles, da den kan lage store sår i huden.
Denne kreftformen vokser ut fra keratinocyttene (horncellene) som ligger nederst (basalt) i overhuden.
Hyppigheten av basalkarsinom øker med økende alder. Særlig etter 50–60-årsalder øker forekomsten betraktelig. Tilstanden er svært sjelden hos barn. Det er helst personer med lys hudtype som får slik kreft.
Det finnes ikke nøyaktige tall for forekomst av basalcellekarsinom i befolkningen ettersom sykdommen ikke er meldepliktig til Kreftregisteret. Det antas likevel at det er rundt 20 000 nye tilfeller per år i Norge.
Årsaken er ukjent, men sollys, særlig kortbølget ultrafiolett lys (UV-B), kan medvirke til utviklingen av svulsten. Sannsynligvis er det en kombinasjon av mye sol og tendens til solforbrenning som gir slik hudkreft. Basalcellekarsinomer utvikler seg derfor oftest på de stedene av kroppen som utsettes for mest sol, som for eksempel ansiktet og øvre deler av overkroppen.
Arv kan ha en viss betydning. Spesielt finnes det et syndrom, Gorlins syndrom, der yngre personer rammes med stadige nye utbrudd av svulster i huden. Det er også vist at eksponering for arsenikk kan føre til utvikling av basalcellekarsinom etter flere tiår. Det er svært uvanlig å bli utsatt for slik eksponering for arsenikk i Norge i dag.
Basalcellekarsinom oppstår oftest som en liten hudfarget knute eller fortykning i huden. Etter hvert, over mange måneder, vokser knuten til å bli en ringformet fortykning med et krater av en lettblødende skorpe i midten. Såret er typisk 5–6 millimeter i størrelse før man legger merke til det. Det gir ingen smerter.
Basalcellekarsinom kan også vise seg som en rød, flat og litt sår flekk, som gradvis øker i størrelse i løpet av flere år.
Det er ikke uvanlig at det oppstår flere basalcellekarsinomer hos én og samme person.
Som regel merker pasienten eller pårørende tilstanden selv. Typisk er at pasienten forteller at det stadig blør fra et lite punkt i huden, for eksempel ved barbering. Når pasienten tar opp dette med fastlegen, sendes pasienten som regel til hudlege for biopsi. Av og til tar fastlegen biopsi selv. Slik biopsi av hudsvulsten er avgjørende for å stille diagnosen.
Selv om basalcellekarsinom utvikler seg som en hudsvulst med ganske bestemte trekk, er det mange andre typer sår i huden som kan gi et lignende bilde. Dessuten finnes det flere forskjellige typer basalcellekarsinom. Biopsi brukes derfor også for å skille disse undergruppene. En slik typebestemmelse kan være avgjørende for behandlingen.
Behandlingen avhenger av svulstens type, størrelse, lokalisasjon, altså hvor på huden svulsten sitter, og pasientens alder. Det fins en rekke behandlingsformer som kan være aktuelle:
Det er som regel hudleger som behandler basalcellekarsinom. Kirurgisk fjerning er som regel førstevalget. Utfordringen med basalcellekarsinom er at den ofte rammer sentrale deler av ansiktet, særlig panne, tinninger og rundt nesepartiet. For å ivareta det kosmetiske resultatet ved slik kirurgisk fjerning, er det derfor utviklet vevsbesparende kirurgisk teknikk, såkalt Mohs kirurgi, forbeholdt denne gruppen av kreftpasienter med svulster i ansiktet.
Basalcellekarsinom som har begynt å vokse og bre seg aggressivt, kan behandles med legemidler som hemmer spesifikke signalveier inni cellene som er viktige for celledifferensiering. Disse kalles hedgehog-hemmere, for eksempel vismodegib.
Prognosen ved basalcellekarsinom er svært god, i den forstand at det i praksis ikke er knyttet noen dødelighet til denne kreftformen. Grunnen er at den kun i ekstremt sjeldne tilfeller sprer seg til andre deler av kroppen via blodbane eller lymfe. Likevel må den som regel behandles fordi den ellers vil vokse og skade det omkringliggende vevet rundt svulsten.
Hos yngre personer med store svulster kan sykdommen gi en høy uførhet på grunn av endringer i utseende, spesielt i ansiktet. Hos eldre personer der svulsten ikke gir subjektive plager eller ikke forventes å skape problemer, er behandling ikke nødvendig. Dette må vurderes i hvert enkelt tilfelle.
Det er ganske stor risiko for tilbakefall. Det betyr at det vokser ut et nytt sår der det gamle såret var. Dette merker pasienten selv som en ny sårdannelse, og behandlingen må da gjentas.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.