Bulimi er én av de tre hovedtypene spiseforstyrrelser, og kjennetegnes av gjentatte episoder med overspising, etterfulgt av kompenserende atferd. Ved bulimi påvirker kroppsvekt og kroppsform i urimelig grad personens selvbilde.

Faktaboks

Uttale
bulimˈi
Etymologi
av gresk bous, ‘okse’, og limos, ‘sult’
Også kjent som
bulimia nervosa

Kjennetegn

Pannekaker
Ved bulimi så overspiser man ofte på noe som man ellers nekter seg å spise, typisk karbohydratrik eller sukkerrik kost.
Av .
Lisens: pixabay.com
Trening, knebøy
Trening er en vanlig type kompenserende atferd ved bulimi.
Av .
Lisens: pixabay.com

Bulimi kjennetegnes av gjentatte episoder overspising, som karakteriseres av at man både:

  1. innenfor en bestemt tidsperiode (for eksempel to timer), spiser en betydelig større mengde mat enn hva som regnes som naturlig, og
  2. har en følelse av mangel på kontroll over spisingen denne perioden, for eksempel en følelse av at man ikke greier å stoppe å spise eller kontrollere hvor mye man spiser.

Videre kjennetegnes bulimi av kompenserende atferd for å hindre vektøkning. Det betyr at man vil kvitte seg med maten eller energien ved for eksempel selvpåført oppkast, misbruk av avføringsmidler og vanndrivende midler, periodevis faste og overdreven trening.

For å tilfredsstille kriteriene for diagnosen bulimia nervosa i DSM-V må overspisingen og den kompenserende atferden ha en viss hyppighet og varighet, beskrevet som i gjennomsnitt én gang i uken i tre måneder.

Bulimikere er som oftest normalvektige. Det betyr at denne spiseforstyrrelsen – i motsetning til hva som er tilfellet ved anoreksi hvor personen er undervektig – dermed er lite synlig for omgivelsene, og mange personer lever også derfor svært lenge med bulimi alene. Det er imidlertid svært viktig at personer som sliter med sitt forhold til mat blir satt i kontakt med noen som kan hjelpe, da det er nødvendig med noen å snakke med for å bli frisk. Mange opplever det da som hjelpsomt å ta kontakt med selvhjelpsorganisasjoner, hvor de kan snakke med personer som også har erfaringer med spiseforstyrrelser, for eksempel ROS eller Spisfo.

Forekomst

Som for anoreksi, er bulimi en tilstand som oftest rammer jenter eller kvinner. Man antar at 1 av 10 som rammes er menn, det vil si 10% er menn. Den generelle prosentandelen kvinner som har hatt bulimi over en 12 måneders periode er omtrent 1,0 – 1,5%. Dette er amerikanske tall. Det er ikke grunn til å tro at forekomsten er vesentlig annerledes i andre vestlige land.

Som også gjelder for anoreksi, så ha andelen med kvinner rammet av bulimi økt i andre halvdel av 1900-tallet. Flere feministiske forskere peker på den økte forekomsten av spiseforstyrrelser rundt 1970-80 tallet. Bulimi som diagnose kom første gang i 1980.

Medisinske komplikasjoner

Svært mange som har bulimi, vil forsøke å legge inn perioder med faste mellom episodene med overspising. Dette er et forsøk på å kompensere for den ofte kaloririke mengden med mat som inntas i disse episodene. Det er også vanlig å bruke ulike andre måter å få ned vekten på, som at man kaster opp med vilje etter et måltid, at man misbruker avføringsmidler eller tar vanndrivende legemidler. Noen bruker også medikamenter som demper appetitten eller øker forbrenningen, for eksempel skjoldbruskkjertelhormon.

Å kaste opp ofte, eller å bruke avføringsmidler og vanndrivende midler, kan føre til medisinske problemer som for eksempel forstyrrelser i væske- eller elektrolyttbalansen. Magesyren kan skade tennene hvis man kaster opp ofte. Hvis personen også har diabetes, kan bulimi forstyrre egenbehandling med insulin, og dette kan føre til alvorligere komplikasjoner av diabetesen.

Årsaker

I likhet med andre spiseforstyrrelser er årsaksforholdet ofte sammensatt av biologiske, psykologiske og sosiokulturelle faktorer. To sosiokulturelle forklaringsmodeller har vært særlig viktig i forklaringen av bulimi.

I den ene modellen, utviklet av Eric Stice, forklares utvikling av bulimi å starte med tynnhetsidealet i kulturen. Dersom personen internaliserer tynnhetsidealet, og presset fra samfunnet (først og fremst familie, jevnaldrende og media) om å være tynn, så vil dette føre til at personen blir misfornøyd med sin egen kropp – opplever kroppsmisnøye, når personen ikke oppnå dette idealet. Det er et poeng hos Stice at de fleste ikke vil oppnå idealet, fordi det er tilnærmet uoppnåelig. Kroppsmisnøyen fører til økt slanking og negative følelser. Sammen, eller hver for seg, kan både slankingen og de negative følelsene alene bidra til bulimiske symptomer. Dette fordi underskuddet på næring eller kalorier, og det at man 'bryter' slankekuren, vil føre til overspising. En rekke studier har bekreftet Stice's opprinnelige 'dual pathway' modell, som viser to veier til bulimi.

I den andre modellen beskriver Thompson hvordan de tre innflytelseskanalene jevnaldrende, familie og media påvirker hvordan man opplever seg selv og sin kropp. Det er to faktorer som er spesielt viktige i utviklingen av eventuell kroppsmisnøye og spiseproblemer, nemlig a) at man sammenligner seg med andre, og b) at man internaliserer det sosiale utseende- eller kroppsidealet.

I denne modellen er sammenligning en svært viktig påvirkningsfaktor. Det betyr at sammenligning med andre påvirker i hvilken grad man vil oppleve kroppsmisnøye. Også i denne modellen er det slik at internalisering av kroppsidealet, påvirker hvorvidt man vil oppleve kroppsmisnøye. Både sammenligning med andre (som i dag er svært tilgjengelig i sosiale medier) og internalisering av kroppsidealet, er en stor risikofaktor for utvikling av kroppsmisnøye og dermed spiseproblematikk. Påvirkning fra omgivelsene (familie, jevnaldrende og media) er særlig viktig for hvordan man skal oppleve seg selv og sin kropp i begge de sosiokulturelle modellene.

Les mer i Store norske leksikon

Eksterne lenker

Litteratur

  • Fitzsimmons-Craft, E., Bardone-Cone, A., Bulic, C., Wonderlich, S., Crosby, R., & Engel, S. (2014). Examining an elaborated sociocultural model of disordered eating among college women: The roles of social comparison and body surveillance. Body Image, 11, 488-500.
  • Skårderud, Finn: Sterk/svak: håndboken om spiseforstyrrelser, 2000, isbn 82-03-22439-3
  • Stice, E. (2001). A prospective test of the dual-pathway model of bulimic pathology: mediating effects of dieting and negative affect. J Abnorm Psychol, 110(1): 124–135.
  • Thompson, J. K., Heinberg, L. J., Altabe, M., & Tantleff-Dunn, S. (1999). Exacting beauty: Theory, assessment, and treatment of body image disturbance. Washington, DC: American Psychological Association.

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg