Endetarm.

Endetarm. Frontalsnitt gjennom endetarmen (rectum), som er nederste del av tykktarmen.

Av /KF-arkiv ※.

Endetarmskreft er kreft som har utviklet seg fra kjertelepitelceller i tarmslimhinnen i endetarmen. I 2022 var det om lag 1500 nye tilfeller av endetarmskreft i Norge, noen flere hos menn enn hos kvinner. Antall nye tilfeller og antall døde har vært relativt stabilt det siste tiåret, men prevalensen øker, og i dag lever om lag 13 500 med diagnosen endetarmskreft i Norge. Median alder ved diagnosetidspunktet er 70 år. Sykdommen opptrer sjelden før 50-årsalder, bortsett fra den arvelige formen.

Faktaboks

Også kjent som
cancer recti

Årsaker

Arvelig disposisjon er avgjørende for omtrent fem prosent av tilfellene (se tykktarmskreft). Pasienter med ulcerøs kolitt eller Crohns sykdom har økt risiko for å utvikle endetarmskreft. Lavt innhold av plantefiber i kosten, høyt inntak av animalsk fett og kjøtt, samt alkohol øker sannsynligvis risikoen for endetarmskreft.

Sykdomsutvikling

Endetarmskreft

De ulike stadiene og alvorlighetsgraden av endetarmskreft.

Av .

Endetarmskreft starter ofte i en primært godartet polypp. Svulsten vokser vanligvis først overfladisk i tarmslimhinnen, men infiltrerer etter hvert dypere inn i og gjennom tarmveggen til fettvev og naboorganer omkring endetarmen. Under forløpet øker risikoen for at løsrevne kreftceller sprer seg via lymfeårer til lymfeknuter i bekkenet, og/eller via blodbanen til lever og andre organer. På diagnosetidspunktet påvises spredning til lymfeknuter i bekkenet hos 20–30 prosent, og fjernspredning utenfor lymfesystemet påvises hos 15–20 prosent av pasientene.

Symptomer og tegn

Blod og eventuelt slim i avføringen er vanligvis første tegn på sykdommen. Andre tegn er veksling mellom treg og løs avføring, og redusert størrelse på avføringen. Etter hvert tilkommer ofte smerter fordi avføring stopper opp eller på grunn av trykk fra svulsten.

Diagnosen

Diagnosen endetarmskreft stilles ved hjelp av rektoskopisk undersøkelse, hvor legen titter inn i endetarmen med et stivt skop, og tar vevsprøve (biopsi) av kreftsvulsten. CT-undersøkelse brukes for å vurdere hvordan svulsten vokser lokalt og for å se etter spredning til for eksempel lever og lunger. MR-undersøkelse blir også utført for å se hvordan svulsten vokser lokalt og om det er spredning til lymfeknuter i bekkenet. Palpasjon av nedre del av endetarmen hører også med i utredningen.

Stadieinndeling

Hvilket stadium sykdommen er på ved diagnosetidspunktet er avgjørende for behandling og prognose. I dag benyttes TNM-klassifisering for å beskrive svulstens innvekst gjennom tarmveggen (T) og om det er spredning til lymfeknuter (N) eller fjernmetastaser (M).

  • Stadium I betegner en svulst som ikke har vokst gjennom tarmveggen.
  • Ved stadium II har svulsten vokst gjennom tarmveggen, men ikke spredt seg til lymfeknutene i nærheten.
  • Ved stadium III er det påvist spredning til lymfeknuter.
  • Ved stadium IV er det påvist fjernspredning til for eksempel lever og lunge.

Tidligere brukte man Dukes stadium istedenfor TNM-klassifiseringen.

Histologi

Over 95 prosent av kreftsvulstene i endetarmen er adenokarsinomer, det vil si at de utgår fra kjertelepitelceller i tarmslimhinnen på innsiden av tarmveggen. Andre typer tykktarmskreft er nevroendokrine svulster, maligne lymfomer eller sarkomer. Sarkomene kan utgå fra muskelvev, nervevev og binde- og støttevev i tarmveggen.

Molekylærpatologiske undersøkelser

Spesialundersøkelser av svulsten kan i noen tilfeller vise endringer som kan få betydning for prognosen eller valg av behandling. Et eksempel på en slik endring er en mutasjon i genet B-RAF. Dette er assosiert med dårligere prognose, og disse pasientene behandles derfor ulikt fra de med svulster uten en slik mutasjon. Hvis svulsten har en såkalt RAS-mutasjon, innebærer det at behandling med en viss type antistoff ikke gir effekt.

En liten andel av svulstene (rundt 15 prosent) har en ekstremt høy rate av DNA-mutasjoner. Såkalte mikrosatellittinstabile (MSI) svulster synes å ha en noe bedre prognose enn resten av svulstene, som kalles mikrosatellittstabile (MSS) svulster. MSI-svulster har vist seg å kunne være følsomme for immunterapi i kliniske studier. Det er nå anbefalt å teste alle kreftsvulster i tykk- og endetarm for MSS/MSI-status ved diagnosetidspunktet (reflekstesting).

Behandling

Hovedbehandlingen er kirurgisk fjerning av den kreftrammede delen av endetarmen, med god margin. Hos om lag 80 prosent kan man skjøte tarmen sammen med nederste del, slik at pasienten kan beholde normal endetarmsfunksjon. Ved moderne operasjonsteknikk fjernes en større del av omgivende fettvev omkring endetarmen, enten ved partiell mesorektal eksisjon eller total mesorektal eksisjon.

Etter en slik operasjon reduseres risikoen for lokalt tilbakefall i bekkenet betydelig. Hvis svulsten i utgangspunktet er for stor til å fjernes fullstendig, gis strålebehandling kombinert med cellegiftbehandling før operasjon. Etter innføring av moderne operasjonsmetoder og økt bruk av strålebehandling før operasjonen, har lokale tilbakefall, også kalt lokalt residiv, blitt svært sjelden – om lag tre til fire prosent.

Svulsten som blir fjernet undersøkes med mikroskop. Hvis operasjonskantene ikke er fri for svulstvev, kan det bety at det er noe kreftvev igjen i kroppen. Da gis strålebehandling mot operasjonsområdet for å drepe det gjenværende svulstvevet. Hvis det påvises spredning til regionale lymfeknuter, synes etterbehandling med cellegiftkurer å bedre overlevelsen noe. Ved begrenset spredning i lever vurderes kirurgisk fjerning, eventuelt etter forutgående cellegiftbehandling. Ved mer utbredt spredning gis lindrende cellegiftbehandling og mer målrettet antistoffbehandling som ved tykktarmskreft. Strålebehandling kan gi god smertelindring ved lokale tilbakefall i bekkenet, eller dersom det foreligger smertefulle metastaser til skjelettet.

Prognose

Endetarmskreft

Prognosen for overlevelse ved kreft i endetarmen fem år etter diagnosetidpunktet.

Av .

Prognosen avhenger av sykdomsutbredelsen eller stadiet ved diagnosetidspunktet. For hele gruppen sett under ett, er fem års relativ overlevelse rundt 68 prosent. Hvis sykdommen bare er lokalisert i tarmveggen uten spredning til regionale lymfeknuter, er fem års overlevelse om lag 97 prosent. Ved spredning til regionale lymfeknuter faller den til 80–85 prosent, og dersom det foreligger fjernspredning er bare 20–30 prosent i live etter fem år. Påvisning av arvelig disposisjon for endetarmskreft og nøye oppfølging av disponerte personer bedrer prognosen. På 2010-tallet tyder forskning på at masseundersøkelser med skopi en gang i 50–60-årsalder, med fjerning og etterkontroll av eventuelle polypper i endetarmen eller tykktarmen, kan være samfunnsøkonomisk forsvarlig for å redusere dødeligheten av tykktarms- og endetarmskreft.

Les mer i Store norske leksikon

Eksterne lenker

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg