farmakologi

Farmakologi kan deles inn i forskjellige disipliner. Moderne eksperimentell farmakologi studerer virkningen av legemidlene på biologiske mekanismer, og i undersøkelsene brukes stort sett de samme metodene som anvendes i de basale medisinske og naturvitenskapelige fag. I basal farmakologi har det derfor foregått en oppdeling av forskningen i takt med spesialiseringen i basalfagene. Eksempler på dette er kjemisk farmakologi (legemidlenes kjemi, farmasøytisk kjemi), biokjemisk farmakologi (legemidlenes biokjemi) og molekylær farmakologi. Den fysiologiske eller klassiske farmakologi er også oppdelt i underspesialiteter som for eksempel nevrofarmakologi (nervesystemets farmakologi).

Basal farmakologi som drives ved de farmakologiske instituttene ved universiteter, høyskoler og farmasøytiske fabrikker, studerer legemidlenes opptak, fordeling, virkning og utskillelse hos forsøksdyr.

Klinisk farmakologi undersøker de samme virkningene hos mennesker, og denne utprøvningen foregår ved sykehus, i alminnelighet universitetsklinikker. Den har til formål å fastlegge dosering og anvendelsesområde for legemidlene (farmakoterapi). Nært knyttet til farmakologien er toksikologien, læren om legemidlenes og andre stoffers giftvirkninger, som ikke bare har terapeutiske (behandlingsmessige), men også rettsmedisinske aspekter (blodalkohol, forgiftninger).

Kunnskap om legemidler, tidligere brukt på rent erfaringsmessig, empirisk grunnlag, ble forsøkt systematisert allerede i oldtiden.

• Kinesisk medisin: Pen Ts'ao fra 2700 fvt.
• Egyptisk medisin: Papyrus Ebers fra 1550 fvt.
• Vestens medisin: Størst betydning har De materia medica av Dioskorides (romersk militærlege på keiser Neros tid) og den greske legen Galens samlinger hatt.

Gjennombruddet for den vitenskapelige farmakologien kom med utviklingen og anvendelsen av kunnskaper fra kjemien. Viktige bidragsytere var blant andre Paracelsus (1493–1541), Johann Rudolph Glauber (1604–1668), Friedrich Sertürner (1783–1841), François Magendie (1783–1855) og senere fra fysiologien: Rudolf Buchheim (1820–1879), Claude Bernard (1813–1879), Oswald Schmiedeberg (1839–1921). Den tidligere Materia Medica, som utelukkende beskjeftiget seg med beskrivelse av stoffer brukt som legemidler, farmakografi, kunne da suppleres med kunnskaper ervervet ved eksperimentelle studier av legemidlenes virkemåte i organismen, farmakodynamikk, og deres absorpsjon, fordeling og utskillelse i kroppen, farmakokinetikk.

• farmakodynamikk
• farmakokinetikk
• farmakogenetikk
• bivirkninger
• legemiddelinteraksjon