Glukosebelastningsprøve.

Glukosebelastningsprøve. Figuren viser hvorledes en glukosebelastning ser ut hos en frisk person (den nedre kurven) og hvorledes kurven stiger til høyere verdier og holder seg lenger hos en pasient som har diabetes. Glukosebelastningskurven er da patologisk.

Av /Store medisinske leksikon ※.

Glukosebelastningsprøve er en undersøkelse av en persons evne til å omsette glukose. Undersøkelsen foretas når det er tvil om hvorvidt en pasient har diabetes. Prøven består i prinsippet i at man gir pasienten en bestemt mengde glukose og deretter måler sukkerinnholdet i blodet med visse mellomrom.

Undersøkelsen tar omtrent to timer. Pasienten skal spise normalt i dagene før undersøkelsen, men må ikke spise eller drikke noe etter midnatt natten før undersøkelsen, som blir gjort om morgenen. Pasienten må heller ikke røyke morgenen før undersøkelsen, og han må ikke utsette seg for kroppslige anstrengelser. Han bør ta temperaturen om morgenen slik at det er sikkert at han ikke har feber, som kan påvirke undersøkelsesresultatet ved at den øker stoffskiftet. Pasienten skal være i absolutt ro under hele undersøkelsen.

Glukosen kan inntas gjennom munnen. Man lar da pasienten drikke 75 g glukose løst i 3 dl vann. Før glukosen inntas, tar man en blodprøve for å bestemme det såkalte fasteblodsukkeret. Deretter tar man blodprøver etter to timer.

Ved å bestemme sukkerinnholdet i blodet på denne måten kan man med større sikkerhet avgjøre om glukoseomsetningen er normal enn ved de enkle blod- og urinanalyser. Fremfor alt kan man finne frem til pasienter som ikke har, men som er utsatt for å få diabetes (nedsatt glukosetoleranse). Disse pasientene kan legen oppfordre til livsstilsendring (vektreduksjon og økt fysisk aktivitet), og han kan om nødvendig foreskrive en forebyggende diett for å se om dette er nok til å regulere tilstanden.

I enkelte tilfeller kan man finne en flat glukosebelastningskurve, som vil si at blodsukkeret ikke stiger normalt, for eksempel ved sykdom i binyrebarken med svikt av hormondannelsen der.

Resultatene av undersøkelsen oppgis vanligvis i mmol/l (millimol glukose per liter blod eller urin). Til 1 mmol glukose svarer 180 mg.

Når det gjelder fasteblodsukkeret, finner man hos friske personer mellom 4,2–6,2 mmol/l, og glukosekonsentrasjonen i blodet stiger under prøven ikke til over 10 mmol/l. Denne verdien er nyrenes normale terskelverdi for glukose hos yngre mennesker, som vil si at nyrene begynner å skille ut glukose i urinen hvis konsentrasjonen i blodet overstiger 10 mmol/l. Ved økende alder øker nyreterskelen.

I urinen finner man normalt bare ytterst små mengder av glukose, og glukosuri (sukker i urinen) er som oftest tegn på diabetes. Glukosuri kan imidlertid forekomme midlertidig i blodet hos helt friske gravide kvinner og hos personer med lav glukoseterskel i nyrene. Hvis det er nødvendig å påvise glukosuri raskt, bruker man såkalte stix, som vil si plaststrimler med et prøvefelt som er preparert med forskjellige reagenser. En glukosestix er preparert med blant annet enzymet glukoseoksidase, som oksiderer glukose. Når prøvefeltet vætes med en dråpe urin som inneholder betydelige mengder glukose per liter, forløper noen kjemiske reaksjoner som resulterer i at prøvefeltet forandrer farge.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg