Hiv
En T-lymfocytt (blå) er under angrep av hiv-virus (gule). Hiv angriper spesifikt kroppens T-celler, som er en viktig del av forsvaret mot infeksjoner.
Hiv
Av .
Lisens: CC BY NC 2.0
Fargelagt 3D-modell av hiv virus
3D-printet modell av hiv. Modellen er delt i to for å vise innsiden av viruset. Mesteparten av proteinkapselen (kapsid) er intakt, men noen få elementer er utelatt for å eksponere innsiden av viruset.

HIV-infeksjon er infeksjon med viruset hiv, som kan føre til svikt i immunologiske forsvarsmekanismer. Når kronisk hiv-infeksjon gir et så nedsatt immunforsvar at pasienten får visse alvorlige infeksjoner og/eller spesielle kreftsykdommer, defineres det som aids. Med vellykket behandling er risikoen for å utvikle aids liten, og pasienten har tilnærmet normal levetid.

Hiv-viruset smitter i hovedsak ved seksuell kontakt, via blodprodukter og ved overføring fra mor til barn. Smitterisikoen ved vellykket hiv-behandling regnes som svært liten. Forekomsten av hiv-infeksjon i Norge er lav, men på verdensbasis dreier det seg om en alvorlig epidemi.

Ettersom man ikke har en helbredende behandling, vil en hiv-infeksjon så å si alltid være livsvarig. Følgene for den som blir hiv-smittet, varierer sterkt. Hiv-infeksjonen kan forbli symptomfri over lang tid, i hvert fall 12–15 år. Hos et lite fåtall individer med hiv-infeksjon synes viruset ute av stand til å fremkalle sykdom. I de aller fleste ubehandlede tilfeller skjer imidlertid en gradvis ødeleggelse av pasientens immunsystem med utvikling av alvorlig immunsvikt og etter hvert sykdom i løpet av 5–12 år.

Forekomst

Hiv-infeksjon er en verdensomspennende epidemi og representerer en av de største globale folkehelseutfordringene. Ved utgangen av 2021 regnet Verdens helseorganisasjon med at over 38 millioner mennesker var infisert med hiv på verdensbasis. Vel 40 millioner mennesker er døde av aids. En rekke afrikanske land sør for Sahara er svært hardt rammet, med over 70 prosent av verdens hiv-pasienter. I de hardest rammede utviklingslandene representerer hiv-epidemien en humanitær katastrofe med store menneskelige, økonomiske og sosiale følger. Også India, flere land i Sentral- og Sørøst-Asia og Kina er rammet i betydelig grad. I en rekke østeuropeiske land sprer hiv-epidemien seg med et foruroligende tempo. I de fleste vestlige land har hiv-infeksjonen fått et mer endemisk preg, men det er visse tegn på økning i nysmitte i spesielle risikogrupper, særlig menn som har sex med menn. I Norge var det ved utgangen av 2021 meldt 6880 tilfeller av hiv-infeksjon.

I de fleste utviklingsland har smittespredningen først og fremst skjedd i forbindelse med heteroseksuell aktivitet. I industrilandene har heteroseksuell smitte vist en vesentlig langsommere økning, mens seksuell smitte mellom menn og blodsmitte hos injiserende rusmisbrukere har dominert, særlig i de første årene av epidemien. Smitte ved bruk av sprøyter i rusmiljøer er imidlertid også blitt et betydelig problem i Øst-Europa og flere sentralasiatiske land. I flere utviklingsland skjer fortsatt smitte i forbindelse med blodtransfusjoner. Barn smittet av sine mødre før, under eller etter fødselen (via morsmelk) representerer i deler av verden et meget stort problem, blant annet i Afrika sør for Sahara.

Årsak og smittemåter

Hiv-viruset

Hiv-viruset er et retrovirus som forekommer som to hovedtyper, hiv 1 og hiv 2. Det er hiv 1 som er årsak til den globale epidemien, og dette viruset omtales i det følgende som hiv. Hiv-viruset infiserer visse hvite blodceller, blant annet de såkalte CD4-positive T-lymfocyttene, som er sentrale for organismens immunologiske forsvar mot mikroorganismer. Dette fører til at CD4-positive T-lymfocytter ødelegges. Jo lavere CD4-celletallet er i blod, jo større risiko for opportunistiske infeksjoner.

Også enkelte andre celletyper kan infiseres av hiv, blant annet celler i hjernen.

Hos individer som er hiv-smittet, finnes viruset i så å si alle kroppsvæsker, men med særlig høy konsentrasjon i blod og sæd.

Smitte

Smitte skjer i hovedsak på følgende måter:

  • seksuell kontakt
  • overføring med blod eller blodprodukter
  • overføring fra mor til barn i fosterlivet

Hiv-virus kan smitte ved seksuell kontakt ved for eksempel samleie i en eller annen form som medfører direkte kontakt mellom slimhinner.

Overføring med blod eller blodprodukter (transfusjon) er stadig aktuelt i mange utviklingsland. I industriland, inkludert Norge, er smitterisikoen for mottakere av blodprodukter i dag svært liten på grunn av forebyggende tiltak i blodbanktjenesten. Blodsmitte på grunn av deling av forurensede sprøyter spiller en meget viktig rolle i rusmiljøer i mange land. Gjenbruk av engangssprøyter spiller muligens en rolle i enkelte afrikanske land.

Risikoen for at en hiv-smittet kvinne skal smitte sitt barn i fosterlivet er betydelig (25–30 prosent) dersom det ikke settes inn forebyggende tiltak. Smitte fra mor etter fødselen via morsmelk kan også skje.

I tillegg til de nevnte smittemåter har det forekommet noen få tilfeller av smitte ved sæddonasjon, ved organtransplantasjon og ved arbeidsuhell hvor helsepersonell har stukket seg med forurensede sprøyter. Vanlig sosial kontakt eller insektstikk medfører ingen smitterisiko.

Sykdomsutvikling

Et bredt spektrum av ulike sykdomstilstander forekommer etter hiv-smitte. En akutt forbigående febersykdom som kan ligne influensa eller mononukleose («kyssesyke»), kan ses få uker etter smittetidspunktet. Hiv-infeksjonen kan også forbli symptomfri over lang tid, i hvert fall i 12–15 år.

De kroniske formene for hiv-infeksjon varierer sterkt. Det ses helt symptomfrie tilstander, ulike sykdomsbilder av lett til moderat alvorlighetsgrad og fullt utviklet aids. Aids er en samlebetegnelse på de alvorligste formene for hiv-infeksjon og er kjennetegnet ved forekomst av såkalte aids-definerende sykdomstilstander, først og fremst visse infeksjoner og spesielle kreftsykdommer som særlig forekommer ved immunsvikt. Av lettere sykdomstilfeller kan nevnes infeksjon med soppen Candida i munn og svelg, helvetesild (infeksjon med varicella zoster-virus), hovne lymfeknuter, vekttap, diaré og feberperioder. Uten behandling vil en betydelig del av pasienter med asymptomatisk (symptomfri) hiv-infeksjon eller lette og moderate sykdomsbilder senere utvikle full aids.

Diagnostikk

Ved kronisk hiv-infeksjon kan man i de aller fleste tilfeller påvise antistoffer mot hiv i blodet, og denne testen blir oftest positiv 1–3 måneder etter smitte. Antistofftesting er en viktig del av diagnostikken ved hiv-infeksjon. En positiv test viser kun at pasienten er infisert, og sier ingenting om immunsystemets evne til å bekjempe infeksjonen i det videre forløpet.

Virusmengden i blodet kan måles direkte med metoder som påviser virusets arvestoff (RNA). Slik virusmåling benyttes særlig ved styring av hiv-behandling.

En mindre sensitiv måling av virusmengden i blod kan gjøres ved metoder som påviser et spesielt virusantigen, p24.

Telling av antallet CD4-positive T-lymfocytter i blod benyttes rutinemessig for å måle graden av immunsvikt.

Forebygging

Det forebyggende arbeid mot hiv-infeksjon og aids må drives på bred basis med kombinasjon av en rekke ulike tiltak. Det er vanlig å skille mellom to typer strategier: Biomedisinske metoder og tiltak for å endre risikoadferd.

Biomedisinske metoder

Smitte kan forebygges ved at kondomer og sterilt sprøyteutstyr gjøres lett tilgjengelig. Videre er det i Norge, som i mange andre land, etablert rutinemessig blodundersøkelse av alle blodgivere før hver blodgivning for å påvise antistoff hos eventuelle smittebærere. Det er i tillegg etablert tiltak for å kvalitetssikre blodproduktene. For å forhindre smitte fra mor til barn er det viktig å behandle hiv-positive gravide i de siste månedene av svangerskapet og barnet i en tid etter fødselen. Omskjæring av menn har en viss forebyggende effekt mot hiv-smitte.

Bruk av hiv-medikamenter for å forebygge smitte er blitt stadig viktigere, og flere strategier anvendes. Medikamentene kan brukes både før og etter potensielle smittesituasjoner, henholdsvis pre- og posteksposisjonsprofylakse.

Ved preeksposisjonsprofylakse (PrEP) behandles individer uten hiv for å forebygge smitte fra infiserte partnere. Slik behandling benyttes i stor utstrekning i dag.

Ved posteksposisjonsprofylakse (PEP) gis medikamenter i en periode til individer som har vært smitteutsatt – helsepersonell som har vært utsatt for smitte ved arbeidsuhell, eller etter mulig smitte i seksuell sammenheng. Slik behandling må startes så raskt som mulig, før eventuell smitte er påvist.

Hiv-smittede som får effektiv medikamentell behandling, anses i dag som smittefrie i seksuell sammenheng. Dette kan utnyttes i hiv-bekjempelsen, forutsatt at en meget stor del av befolkningen hiv-testes, og at alle hiv-smittede behandles. Denne såkalte «test and treat»-strategien er imidlertid meget ressurskrevende og må kombineres med andre tiltak.

Det finnes ingen vaksine som gir beskyttelse mot hiv-infeksjon. Det har i en årrekke vært arbeidet aktivt for å utvikle en slik vaksine uten at man hittil har lykkes.

Tiltak for å endre risikoadferd

Det gjøres mye for å begrense risikoadferd som kan medføre smitte. I sin enkleste og mest direkte form går dette ut på å informere om smittefare ved ubeskyttet sex og om faren ved bruk av urene sprøyter. Effekten av slike tiltak er imidlertid avhengig av en rekke strukturelle samfunnsfaktorer – sosiale, kulturelle, økonomiske og rettslige. Hiv-bekjempelsen må derfor også rettes mot slike faktorer.

Helt siden epidemiens begynnelse har stigmatisering av hiv-pasienter vært et betydelig problem. Årsaken har dels vært overdreven smittefrykt, dels at de mest utsatte risikogruppene, homofile og stoffmisbrukere, allerede har opplevd stigmatisering uavhengig av hiv-infeksjonen. I industrilandene har det utvilsomt skjedd en viss bedring av holdningene på dette området. I mange utviklingsland er imidlertid stigmatisering av hiv-pasienter fortsatt et betydelig problem, som skaper vansker både for pasientene og for effektiv bekjempelse av epidemien.

Behandling

Over 40 enkeltmedikamenter mot hiv med flere ulike virkningsmekanismer er nå tilgjengelige. Noen hemmer ulike virusenzymer (revers transkriptase, protease og integrase) eller har andre virkninger i de CD4-positive T-lymfocyttene, mens andre hemmer virusets inntrengning i disse cellene.

Behandlingen er basert på kombinasjon av to til tre ulike hiv-medikamenter og styres ved måling av virusmengden i blod. Kombinasjonsbehandlingen fører hos et flertall av pasientene til en kraftig reduksjon av virusformering og virusmengde i kroppen, og en klar forbedring av immunsvikten, og har redusert dramatisk hiv-dødelighet og -sykelighet i alle vestlige land. Livslang behandling er imidlertid nødvendig. Det er også en viss risiko for senere svikt av en i starten vellykket behandling, særlig hvis pasienten ikke tar medikamentene som forordnet. Dette kan føre til at hiv blir resistent mot medikamentene. Det er registrert en økende utbredelse av resistente virus i flere utviklingsland, særlig i Afrika sør for Sahara.

Vellykket behandling fører til at man i praksis blir smittefri. Tidlig testing og behandling er derfor viktig for personen det gjelder, og for å forebygge videre smitte.

Flere nye medikamenter vil trolig bli tilgjengelige i løpet av de nærmeste årene. Også helt nye behandlingsopplegg er under utprøving, blant annet former for immunterapi som tar sikte på å styrke hiv-pasientens immunsystem. Det arbeides også aktivt med ulike former for genterapi.

Hiv-behandling er kostbar, og dette skaper problemer for tilgjengeligheten av medikamenter i en del fattige land.

Dagens hiv-behandling har vanligvis en meget god effekt på immunsvikten og forebygger komplikasjoner av denne. Det vedvarer likevel en viss kronisk betennelsestilstand som synes å disponere for enkelte senkomplikasjoner, blant annet hjerte-karsykdom, beinskjørhet og kognitive forstyrrelser.

Per 2023 kjennes ingen kurativ (helbredende) behandling som kan utrydde hiv hos et smittet individ og gjenopprette et normalt immunforsvar.

Prognose

Med effektiv behandling kan en hiv-pasient i dag ha tilnærmet normal livslengde. Jo høyere antall CD4-positive T-lymfocytter ved behandlingsstart, jo bedre er resultatene. Dette understreker viktigheten av tidlig diagnose av hiv-infeksjon.

Historikk

Man regner med at hiv 1-virus har utviklet seg fra beslektede virus – simian immunodeficiency virus (SIV) – som finnes hos sjimpanser i Kamerun og de nærmeste nabolandene. Overføringen av SIV til menneske, som kan ha skjedd via apeblod i direkte kontakt med sår eller slimhinner, har trolig skjedd i løpet av 1900-tallet. Noen funn kan tyde på at enkelte hiv 1-varianter kan stamme fra SIV hos gorilla.

Aids ble erkjent som et nytt sykdomsbilde i USA i 1981. I 1983/84 ble hiv påvist som årsak, og smittemåtene ble ganske raskt klarlagt. I 1985 ble hiv-testen tilgjengelig og fikk stor betydning for epidemiologisk arbeid, diagnostikk og forebyggelse av hiv-infeksjon. Våren 1987 ble medikamentet zidovudin tilgjengelig, som det første medikament med en viss effekt på hiv-infeksjonen, om enn bare forbigående. I 1994 ble grunnlaget lagt for forebyggelse med zidovudin av smitte fra mor til barn før og under fødselen. I 1996 kom det store behandlingsgjennombruddet med bruk av kombinasjoner av minst tre ulike hiv-medikamenter og styring av behandlingen ved måling av virusmengde i blod.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg