Hofteleddsdysplasi er en medfødt lidelse i hofteleddet som innebærer at hoftekula ligger litt utenfor leddskålen. Det er viktig å oppdage lidelsen tidlig, siden normal utvikling av hofteleddet forutsetter kontakt mellom leddhodet og leddskålen.
Opp til tre prosent av alle nyfødte barn behandles for hofteleddsdysplasi.
Hofteleddsdysplasi finnes ofte hos flere medlemmer i samme familie som uttrykk for at en arvelig komponent er medvirkende til utviklingen. Tilstanden er for øvrig hyppigere hos barn som er født i seteleie og vanligere hos jenter.
Klinisk undersøkelse kan identifisere barn med hofteleddsdysplasi i nyfødtperioden. Alle nyfødte barn i Norge undersøkes av lege i dagene etter fødselen. Dette er en undersøkelse der bevegeligheten i hoftene testes.
Først inspiseres barnet for å se etter asymmetri i hoftestilling og hudfolder. Deretter utføres to tester (Barlow og Ortalani's manøver) som går ut på å teste om hofteleddet er stabilt. Først skyves lårbenet bakover, og legen kjenner etter om hoftekula glipper ut bakover, gjerne som et følbart knepp (Barlow's test). Et klikk/knepp tyder på at hofta er ustabil og at det foreligger hoftedysplasi. Noen barn er født med hofta helt ute av ledd, så den andre testen går ut på å brette hofta ut og skyve lårbenet fremover for å kjenne etter om en hofte som allerede er ute av ledd knepper på plass (Ortolani's manøver). Dersom undersøkelsen gir klinisk mistanke om hofteleddsdysplasi startes behandling umiddelbart.
Dersom undersøkelsene gir mistanke om hofteleddsdysplasi, eller det foreligger andre risikofaktorer (familiær opphopning, seteleie og så videre) undersøkes pasienten alltid med ultralydundersøkelse i tillegg. Dette kan bekrefter eller avkrefter diagnosen med høy sikkerhet. En tidlig diagnose er særdeles viktig. Den gjør det mulig å forhindre den leddskaden som er en uunngåelig konsekvens dersom tilstanden ikke behandles.
Dersom tilstanden oppdages tidlig, er behandlingen som regel enkel. Behandlingsprinsippet er å holde hoftene brettet ut slik at hoftekula sentraliseres i hofteskålen. Det kan gjøres på forskjellige måter. En vanlig behandling i Norge er bruk av en bred pute (Freikas pute) eller en ortose (Tübingen ortose) som holder lårbenet utover og i en bøyd (flektert) stilling. I denne stillingen vil leddhodet være i kontakt med leddskålen, og leddet «gror seg til». Pasienten må bruke pute/skinne i 23 av døgnets 24 timer, og i flere måneder. Behandlingen er likevel ganske uproblematisk og tolereres som regel fint av både barn og foreldre. Denne behandlingen er vellykket i om lag ni av ti tilfeller.
Dersom diagnosen ikke blir stilt i nyfødtperioden, er behandlingen langt vanskeligere. Leddhodet må bringes i korrekt leie ved hjelp av strekk, eller i sjeldne tilfeller ved hjelp av operasjon. Når leddhodet er på plass, må det holdes på plass med en hoftegips i opptil et halvt år. Gipsen skiftes på operasjonssalen i narkose hver sjette uke. Sen diagnostikk kan føre til komplisert og langvarig behandling.
Dersom skaden ikke rettes opp, kan barnet få gangvansker og tidlig slitasjegikt i voksen alder. Det ses hos cirka halvparten av pasientene som starter behandling etter ett års alder. Tidlig diagnose er viktig for en god prognose.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.