hydroterapi – Store norske leksikon

Hydroterapi, også kalt vannkur, er en metodisk anvendelse av vann i forskjellig form og temperatur i terapiøyemed. Hydroterapi er også betegnelse for læren om vann som helbredelsesmiddel. Til hydroterapien hører vasking, spyling, omslag, pakninger, samt diverse typer bad, som tangbad, saltbad og gytjebad.

Faktaboks

Uttale: hydroterapˈi

Vannkurer har røtter tilbake til antikken og bad i forskjellige former var populære allerede i Romerriket. I Norge kjenner vi badstuer helt tilbake fra Olav den helliges tid på begynnelsen av 1000-tallet. Olavs navn er i ettertiden særlig blitt knyttet til kilder med «undergjørende» vann, som spesielt var virksomt sankthansnatten. Etter reformasjonen ble badingen sett på som usømmelig av Kirken, hvilket førte til et tilbakeskritt for hygienen.

På det europeiske kontinentet har kurbadene vært reelle terapitilbud for publikum siden før 1700-tallet, og bad med kunstig eller naturlig tilsetning av mineraler (blant annet jod, svovel, karbonsyre, gytje og radioaktive stoffer), eller drikkekurer, er blitt holdt ved like som reelle terapiformer, til dels dekket av trygdeordninger, frem til i dag. En metodisk utvikling av badene, med spesifisering av legemsarealet (3/4-bad, sittebad, armbad) samt vandringer med bare føtter i vått gress, ble populære gjennom den tyske presten Sebastian Kneipp (1821–1897).

I Norden er slike vannkurer lite brukt, og deres terapeutiske berettigelse må sies å være tvilsom. Likevel har det som har blitt kjent som spa-behandling (forkortelse for sanitas per aqua – 'sunnhet gjennom vann') fått et oppsving de siste årene, både som rekreasjons- og behandlingsform.

Historikk

Hydroterapi har i menneskenes historie spilt en stor rolle for behandling av mange slags sykdommer. Det er en gammel behandlingsform, som først ble systematisert på 1700-tallet. I Europa finnes brønner fra flere tusen år tilbake utgravd i Frankrike og Sveits, og man kan av forskjellige funn konstatere at de har vært brukt til kurmessig behandling. Vannkurene var opprinnelig en del av ritualet i religiøse seremonier, men etter hvert gikk de også over til å være en del av dagliglivets hygiene (som er greske og romerske termer).

Romerne søkte ifølge historiske beretninger ofte til kursteder for behandling av sykdom, og flere av de gamle romerske badesteder er i fortsatt bruk, for eksempel Royat i Frankrike, Bath i England, Aachen, Badenweiler, Ems, Wiesbaden og flere i Tyskland, Montecatini og mange andre steder i Italia. I Japan og India går badenes historie sannsynligvis enda lenger tilbake enn i Europa.

Gjennom tidene har legenes syn på vann- og badebehandling variert mye. Hippokrates (460–377 fvt.) omtaler allerede fra sin tid gagn og mangler og overdrivelser i denne behandlingsmetode.

De som deretter har hatt mest innflytelse over vannbehandling som terapiform er først den engelske legen Floyen (1649–1734), som påviste sjøbadenes betydning i kurbehandling. Deretter forsøkte den engelske legen Russell å påvise sjøklimaets betydning for kurene mot skrofulose, og badestedet Brighton skyldes hans initiativ.

I Tyskland begynte utviklingen av kaldtvannskurene med legen J. S. Hahn. Det ble anvendt drikkekurer med kaldt vann, vaskninger, omslag, bad, dusj og overhellinger. Priessnitz (1799–1851) var foregangsmann og innrettet kursted for kur og diett på sitt sted Gräfenberg i Schlesien og ble søkt fra alle verdensdeler for sin behandling av akutte og kroniske sykdommer. Men han ble etter hvert kjent for å føre sine kurer ut i overdrivelsen.

Den neste i rekken var Sebastian Kneipp (1821–1897), en katolsk prest, som innførte kurer for revmatiske sykdommer, gikt, mage-tarmlidelser og nervesykdommer. Den vitenskapelige skole dannet Winternitz (1835–1912). Han ble professor i hydroterapi i Wien, og var den første lærer i et slikt fag. Det hydrologiske selskap ble startet i Göttingen i 1854 under en kongress av hydrologer.

Hydroterapi i Norge

I Norge ble kaldtvannskurer gjennomført på Grefsen bad av overlege Sontum i årene omkring 1890. Videre startet dr. Augst Koren i 1896 en Kneipp-kuranstalt i Oslo.

Andre navn i Norge som har benyttet hydroterapi er legene Christian Egeberg, Jørgen Sandberg, Michael Skjelderup, som særlig arbeidet for kaldtvannskurer, overlege Andreas Mellbye og dr. Heinrich Thaulow.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

Fagansvarlig for Medisinsk historie

Svein Atle Skålevåg

Professor, Universitetet i Bergen