katastrofemedisin

Mellom de forskjellige sykehusene og katastrofeområdet forsøker man å sette opp en samleplass og fordelingssentral. Herfra sendes pasientene til de ulike sykehusene for behandling. Minst mulig behandling bør skje på samleplassen, bare såpass mye at pasientene kan klare transporten til sykehus. Det dreier seg først og fremst om å sikre frie luftveier og begrense utviklingen av sirkulatorisk sjokk.

Hurtig transport er viktig, men pasientene bør først undersøkes raskt for at man skal kunne avgjøre hvem som bør sendes først. Legene kan så sende dem som først trenger behandling, til de nærmeste sykehusene. Hvis transportsystemet er overbelastet, må de pasientene vente som har minst sjanse til å overleve. Hvem som skal velges ut først til transport og behandling, vil hele tiden forandre seg med ressurstilgangen. Denne sorteringen kalles triage. Det er en vanskelig oppgave som krever oversikt over katastrofesituasjonen, ressursene på stedet, transportmulighetene og sykehusenes kapasitet, og det krever erfaring i å vurdere pasienter.

De som ikke trenger behandling sendes bort. De som kan klare seg med poliklinisk behandling, får vente eller blir sendt bort med beskjed om å henvende seg på sykehuset senere.

Vel så viktig som den medisinske førstehjelp er en god administrasjon. Før transporten bør ofrene få en merkelapp med navn (hvis mulig) og bestemmelsessted samt en grov førstehåndsdiagnostikk. Denne informasjonen bør også føres i en loggbok slik at pårørende kan få informasjon.

På sykehusene må man forsøke å skaffe plasser ved å skrive ut andre pasienter, ved å ta i bruk ekstrasenger og eventuelt opprette sykehusannekser. Hver pasient går gjennom innskriving og en undersøkelse av en lege som fastslår offerets tilstand og bestemmer videre undersøkelse og behandling og, hvis nødvendig, også gir sjokkbehandling, forbereder operasjon og utfører selve operasjonen. For å øke behandlingskapasiteten til å omfatte flest mulig pasienter, bør de operative inngrep skjæres ned til det absolutt livsnødvendige. Resten gjøres senere. Målet for behandlingen er å redde så mange liv som mulig og å oppnå at færrest mulig blir invalide.

De viktigste truslene er sjokk og infeksjon. Man gir sjokkbehandling og renser sår. Bruddbehandling får annen prioritet.

Katastrofebehandling er ofte både improvisert og forenklet og dårligere enn den behandling man vanligvis krever. Ofte blir man nødt til å ta i bruk personale som strengt tatt ikke er kvalifisert for den oppgaven de blir satt til.

Katastrofemedisinen har også en psykologisk side. Mange av senfølgene etter en skremmende opplevelse er av psykisk natur. De rammede reagerer på katastrofen med en mental krisereaksjon, som det ofte tar lang tid å komme over. Rask inngripen med psykologisk bistand, både når katastrofen inntreffer og senere, kan medføre at psykologiske senfølger reduseres eller elimineres. Også hjelperne (medisinsk personell og andre) som deltar i katastrofearbeid, kan rammes av psykiske problemer i ettertid. Katastrofereaksjoner i forbindelse med gisseldramaer og deres følger er et psykiatrisk spesialområde. Gislenes tilbøyelighet til å føle sympati for gisseltakerne og til å vende seg mot dem som kommer dem til unnsetning, er en karakteristisk mental reaksjon som man må regne med hos mennesker som tas som gisler eller bevoktes intenst i fengsler eller i andre ufrie situasjoner.

• katastrofepsykiatri
• katastrofe
• beredskap
• skadegradering