keratokonus

Det er vanskelig å angi hvor hyppig keratokonus forekommer i en «normalbefolkning», fordi ulike studier gjerne opererer med forskjellige kriterier for å stille diagnosen. Det som imidlertid er sikkert, er at keratokonus forekommer spesielt hyppig hos personer med Downs syndrom. Tilstanden sees også med økt hyppighet for eksempel hos personer med atopiske lidelser. Da det ikke helt sjelden er flere kjente tilfeller av keratokonus i samme familie, spiller nok også arvelige faktorer nok en betydelig, men ikke endelig klarlagt rolle. Da operasjoner for brytningsfeil ble vanlige fra midten av 1980-årene, så man en betydelig økning av keratokonusutvikling etter slike inngrep, spesielt etter såkalt LASIK-kirurgi.

Uansett bakenforliggende årsaker, synes stadig og kraftig øyegnidning å kunne forverre en keratokonus, i uttalte tilfeller kanskje også å kunne utløse tilstanden. Slik øyegnidning forekommer ofte ved atopiske lidelser, som kan medføre sterk kløe i øynene, men sees også med økt hyppighet hos urolige, psykisk utviklingshemmede pasienter.

Keratokonus debuterer med en økende, oftest noe uregelmessig hornhinnekrumning , samtidig som hornhinnen sentralt blir tynnere. Krumningsendringen medfører et tiltagende redusert avstandssyn. Oftest utvikler øyet både en økende nærsynthet og en økende astigmatisme. I tidlige stadier kan synet opprettholdes med bruk av briller, men brillestyrken må gjerne korrigeres hyppig. Ved fortsatt progresjon av tilstanden må pasienten oftest få tilpasset harde kontaktlinser, og synet kan da igjen bli meget bra, forutsatt at hornhinnen fortsatt er helt klar. Myke kontaktlinser vil derimot sjelden gi vesentlig synsbedring, fordi disse linsene vil forme seg etter den ektatiske hornhinnens uregelmessige fasong. Hvis hornhinnen blir svært spiss, kan det være vanskelig å få en vanlig hard kontaktlinse til å ligge godt og stabilt på øyet. I slike tilfeller kan tilpassing av store, såkalte sklerale, harde linser gi et godt synsmessig resultat med akseptabel brukskomfort.

Hvis keratokonuspasienten ikke klarer å bruke harde kontaktlinser, eller hvis keratokonusutviklingen ledsages av økende sentrale hornhinneuklarheter, kan en hornhinnetransplantasjon bli aktuelt. Dette inngrepet har generelt en god prognose ved keratokonus, men det vil i de fleste tilfeller også etter inngrepet bli nødvendig for pasienten å bruke enten en brille eller en hard kontaktlinse.

Selv om keratokonus vanligvis utvikles gradvis over flere år, og kan stanse på ethvert stadium, hender det spesielt i mer uttalte keratokonustilfeller at det inntrer en plutselig synsmessig forverring. Dette kalles gjerne akutt keratokonus, og skyldes at brudd i Descemets membran medfører en uttalt, lett grålig hevelse sentralt i hornhinnen.

Som i størstedelen av den vestlige verden, var keratokonus også i Norge tidligere den hyppigste årsak til hornhinnetransplantasjoner. Etter at man etter 2003 i økende grad har kunnet gjøre såkalt corneal collagen cross-linking (CXL) i tidlig stadium av sykdomsutviklingen, er behovet for hornhinnetransplantasjon for keratokonus blitt langt mindre. Da slik «cross-linking» ikke kan utføres hvis hornhinnen er blitt markert fortynnet, er det i våre dager blitt ekstra viktig at alle pasienter hvor det er mistanke om nyoppstått keratokonus snarest mulig må bli undersøkt av øyelege.

• hornhinnen
• øynene
• syn