Khat er navnet på en treart i frøbuskfamilien og navnet på et sentralstimulerende plantestoff som utvinnes av trearten. Trearten finnes særlig utbredt i Midtøsten og nordøstlige deler av Afrika.
Khat inneholder mange alkaloider og andre stoffer som kan utøve en rekke virkninger på mennesker. De viktigste psykoaktive stoffene i khat er katinon og katin. Innholdet av disse kan variere sterkt mellom forskjellige typer av khat. Ved tørking og lagring vil de psykoaktive stoffene brytes ned. Derfor brukes mest ferske blad og planter for å oppnå virkning. Khat og amfetamin er meget like, både kjemisk og i virkning. Virkestoffet katinon anslås å være om lag halvparten så potent som amfetamin.
Det kan også nevnes at i tillegg til å tygge ferske planter, som er den aller mest brukte inntaksmåten, kan man også bruke tørket plante til å lage te, eller eventuelt røyke. Det anslås at det daglig kan være opp mot ti millioner personer som bruker khat. I området Etiopia, Somalia og Jemen regner man at 80–90 prosent av den mannlige befolkning og 10–60 prosent av den kvinnelige befolkning bruker khat.
Syntetiske varianter av katinon ble utviklet på 1920 tallet og utprøvd for behandling av fedme, utmattelse og depresjon. På grunn av stoffenes avhengighetspotensial ble de aldri markedsført som legemidler. Noen av disse stoffene dukket opp på internetts rusmiddelmarked på 2000-tallet, de såkalte «syntetiske katinoner», som er stoffer laget i laboratorier. Disse stoffene er ofte i pulverform, og etterligner katinonets effekter, men har større potens.
Når det gjelder regulering av khat og virkestoffene, er selve planten khat på narkotikalisten i Norge, men ikke regulert i internasjonale (FN) konvensjoner. I 2006 satte Verdens helseorganisasjon (WHO) ned en ekspertgruppe for å gi råd til FN om eventuell regulering av plantematerialet khat, som konkluderte med at det ikke var nok dokumentasjon for å underlegge khat restriksjoner på linje med andre rusmidler. Medlemslandene ble likevel anbefalt å implementere forebyggende informasjonskampanjer om de negative effektene av khat.
Khat vil vanligvis bli tygget i flere timer og brukere svelger saften fra bladene. Bladene legges så mellom tennene og kinnet mens nye blader legges til tygging. Restene av plantematerialet spyttes ut etter hvert. Fra plantesaften vil virkestoffet katinon tas opp i kroppen via munnslimhinne og tarmen. Effekten inntrer etter rundt 30 minutter, og den maksimale konsentrasjon av katinon i blodet kan ses etter cirka to timer. Katinon elimineres fra kroppen forholdsvis raskt. Vanlig mengde khatblader som brukes i løpet av noen timer (en «økt») er i området 100–400 gram.
En tradisjonell «khatøkt» begynner gjerne etter lunsj, ved 12–14 tiden, og slutter ut på kvelden. I de første 1–2 timer er typiske ruseffekter mild eufori, økt våkenhet og økt energi. I de neste timene har brukeren en følelse av velvære og blir pratsom og engasjert i diskusjoner. Man får ofte urealistiske og høye tanker og visjoner om egne evner. Sinne og aggressivitet kan forekomme. Etter 4–5 timer inntrer det ofte en sløvere tilstand der brukeren vil være mer innadvendt, sitte uforstyrret, og fantasere. Mot slutten av økten inntrer det gjerne en lav sinnsstemning og irritabilitet. Tankeforstyrrelser og forvirring når det gjelder tid og sted kan forekomme. Brukeren vil ofte slite med søvnløshet. Katinon demper sult og smerte.
Dosen av katinon som er mulig å innta begrenses av inntaksmåten. Innholdet av katinon i bladene er relativ lavt slik at man må tygge blader i mange timer for å få i seg en mengde stor nok til å gi rus.
Bruk av khat har størst utbredelse i områdene hvor planten vokser (nordlige Jemen, Etiopia, Somalia), men er også rapportert i Europa, inklusive Norge, særlig blant innvandrere fra Somalia. Ettersom prisen på stoffet er høy, fører khatmisbruk ofte til sosioøkonomiske problemer som fattigdom.
Det foreligger en del nyere forskning omkring bruk av khat og avhengighet. Nyere studier anslår et høyere avhengighetspotensial enn tidligere anslått. Verdens helseorganisasjon (WHO) klassifiserte i 1980 khat som «not seriously addictive» (ikke alvorlig avhengighetsskapende). En studie fra Etiopia i 1999 fant at prevalens av avhengighet blant den mannlige befolkningen i et khatproduserende område var på rundt fem prosent. Som kontrast til dette finner man i flere senere studier foretatt blant mannlige khatbrukere fra Jemen som utvandret til vestlige land, at mellom 30 og 70 prosent oppfyller kriteriene for avhengighet.
Bruken av khat har blitt assosiert til ulike psykiatriske problemer som depresjon, suicidalitet, angst og psykose. I 2007 ble det publisert en oppsummering av kunnskap som kunne belyse kausalitet mellom inntak av khat og psykiatriske tilstander. Tolv studier sammenlignet prevalens av ulike psykiatriske tilstander blant brukere og ikke-brukere. Fire av rapportene fant flere moderate/alvorlige mentale helseproblemer blant khatbrukere, mens fem av rapportene ikke fant det. De øvrige fant overhyppighet av mentale problemer kun hos de tyngste khatbrukerne.
I tillegg til psykisk sykdom har khat en effekt på kognitive og psykomotoriske funksjoner, det vil si alle prosesser som brukes til oppgaveløsning, som læring, hukommelse, beslutningstaking samt koordinasjon av bevegelser. Flere studier har funnet at khatbrukere gjør det dårligere på tester av disse funksjoner enn ikke-brukere.
Det er godt kjent at bruken av khat kan føre til psykose. Hvor hyppig dette forekommer er imidlertid lite studert. Khat brukes i utstrakt grad i land som i mange år har lidd under voldelige konflikter og fattigdom. Man har sett at ytre omstendigheter, for eksempel tidligere opplevde traumer, er av betydning for sjansen for å utvikle psykose ved bruk av khat. I grupper av brukere som har utvandret til områder uten krig og konflikter ser man lav prevalens av psykotiske symptomer assosiert med khatbruk. Nyere publikasjoner oppgir at moderat khatbruk ikke synes å være assosiert med mentale problemer, og at sjansen for psykoser hos khatbrukere øker med intensiteten av bruken og med grad av individuell sårbarhet som følge av arv og miljø.
Khat øker blodtrykk og puls. Sjansen for å få et hjerteinfarkt er høyere blant brukere enn ikke-brukere, og høyere hos dem som bruker khat hyppigere enn hos de som bruker det mer sporadisk. Noen tilfeller av slag er også rapportert. Tygging av khat øker risiko for kronisk leversykdom, noe som ikke er beskrevet ved bruk av verken amfetamin eller cannabis.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.