Sansene

Sansene. Sanseapparatet i huden. Som for skjelettmusklene stammer de sensoriske nervefibrene til huden fra spinale dorsale ganglieceller, og deres umyeliniserte endegrener er de egentlige reseptoriske områdene (rødt). De fleste av hudens sansereseptorer er mekanoreseptorer, andre er kjemo-, termo- eller smertereseptorer. Mange av de mekanoreseptoriske fibrene ender i forbindelse med spesialiserte endeorganer i huden eller underhuden. Disse har spesiell betydning for reseptorenes adaptasjon. Dypt i underhuden ligger Vater-Pacini-legemene. De er meget raskt adapterende og reagerer best på høyfrekvente vibrasjoner.I behåret hud ender de berøringsreseptoriske fibrene ofte i spiraler rundt hårrøttene. Håret virker som en vektstang som formidler berøringsstimuli inn til reseptoren.I lærhuden finnes også reseptorer som er strekkfølsomme, omtrent som seneorganene i musklene (Ruffini-legemer).Opp mot overhuden (epidermis) finnes det mekanosensoriske fibrer som ender i kontakt med spesialiserte celler (Merkel-legemer). Disse er langsomt adapterende berøringsreseptorer.I huden og lærhuden finnes også sensoriske fibrer som ender fritt mellom cellene. Disse fibrene kan være enten berørings-, smerte- eller temperaturreseptorer (varme eller kulde). Alle disse typene av sansereseptorer formidler opplysningene om stimulus i form av impulser i de sensoriske nervefibrene, inn til ryggmargen hvor de kobles synaptisk til nerveceller i dorsalhornet. Derved formidles signalene videre, delvis til hjernen og delvis til lokale ryggmargceller som inngår i spinale reflekser. Fordelingen og tettheten av sansereseptorer varierer i de ulike delene av hudoverflaten. Tettheten av reseptorer og følsomheten er størst i ansiktet og på fingertuppene, mens følsomheten er betydelig mindre skarp oppover langs lemmene og på kroppsoverflaten. Berøringssansen i håndflaten er viktig for effektiv håndtering av redskaper og andre manuelle arbeidsoppgaver.

Av /KF-arkiv ※.

Kjemoreseptor er en sansecelle som er følsom for spesielle kjemiske påvirkninger. En kjemoreseptor reagerer på en spesifikk måte på en relativt svak kjemisk påvirkning. Kjemoreseptorer kan være allment følsomme for syrer, baser og salter, men særlig på tungen og slimhinnene i munnhulen finnes kjemoreseptorer som spesifikt reagerer på molekyler som gir en bestemt smaksfornemmelse. De kjemiske irritasjoner blir av kjemoreseptoren omsatt i elektriske impulser, som ledes via følenervene til hjernen.

Faktaboks

Etymologi
av kjemo- og latin recipere, ‘motta’

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg