legemiddelforsyning

Legemidler kan som hovedregel ikke omsettes eller tas i bruk uten at det foreligger en markedsføringstillatelse fra myndighetene. Til grunn for en slik tillatelse ligger omfattende farmasøytisk og klinisk dokumentasjon. Regelverket på dette området er samordnet innen EØS-området. Direktoratet for medisinske produkter (DMP) er den norske fagmyndigheten på legemiddelområdet. I særlige tilfeller kan direktoratet gi lisens til import av legemidler som ikke har markedsføringstillatelse og således ikke er allment godkjent til bruk i landet. Disse kalles lisenspreparater.

Import og grossistvirksomhet med legemidler kan bare utøves av godkjente firmaer. Import kan skje direkte fra produsent eller fra mellomleverandør i utlandet, såkalt parallellimport. Privatpersoner kan på visse vilkår importere legemidler til eget bruk. Salg direkte til forbruker kan som hovedregel bare skje gjennom apotek eller medisinutsalg. Visse reseptfrie legemidler kan dog omsettes av kjøpmenn, bensinstasjoner og så videre. Salg til sykehus og andre storforbrukere kan skje fra grossist.

Rekvirering av reseptpliktige legemidler og utlevering av legemidler til pasient er underlagt svært detaljerte bestemmelser. Det samme gjelder legemiddelhåndteringen i kommunehelsetjenesten, sykehusene, skipsfarten og petroleumsvirksomheten. Dette er gjort for å redusere risikoen for feil ved bruk av legemidler til et minimum.

Reseptpliktige legemidler kan som hovedregel bare forskrives av lege, tannlege eller veterinær. Skipsførere kan likevel etter spesielle regler rekvirere nødvendige legemidler til skipsmedisinbeholdningen.

Legemiddelforsyningen var gjennom siste halvdel av 1900-tallet tydelig helsepolitisk styrt. Staten hadde sterk styring med import- og grossistvirksomhet gjennom Norsk Medisinaldepot. Apotek og medisinutsalg ble opprettet ut fra helsepolitiske vurderinger.

Frem mot 2000 ble det tydelig at også legemiddelforsyningen i større grad enn tidligere skulle være underlagt vanlige markedsmekanismer. Grossistmonopolet ble opphevet, og den statlige tilskuddsordningen til apotek som ikke kan drives på et forretningsmessig grunnlag, ble omlagt. I 1997 opplevde man for første gang at et apotek måtte stenge på grunn av økonomiske problemer. I dag er det fritt frem for å etablere et apotek så fremt man kan tilfredsstille de krav til ledelse og faglighet som apotekloven, legemiddelloven og helsepersonelloven stiller.

• legemidler
• apotek
• markedsføringstillatelse
• spesialpreparat