luftfuktighet (inneklima)

Luftfuktighet er innhold av vanndamp i luften. Den angis som gram vann per kubikkmeter (g/m³) eller vanligst som relativ fuktighet (RF).

RF angis i prosent av vektmengden av vanndamp i luften i forhold til den maksimale mengde vanndamp luften kan løse opp ved den aktuelle temperatur før den kondenserer til tåke i luften (100 prosent) eller til dugg på overflater (duggpunkt). Luftfuktighet måles med hygrometer som må kalibreres regelmessig for å vise riktig.

Luftfuktigheten er av betydning både for komfort og for materialer i omgivelsene, for eksempel tregjenstander som helst bør ha jevn fuktighet for å unngå sprekkdannelser. Anbefalt luftfuktighet innendørs vinterstid i Norden er 30–45 prosent, fordi vekst av den allergifremkallende støvmidden hemmes ved fuktighet under cirka 45 prosent, men for kortere perioder medfører det for de fleste friske personer lite ubehag også med lavere luftfuktighet.

Når man ser bort fra allergirisikoen og problemer med kondens på kalde overflater om vinteren, kan relativ luftfuktighet på 30–60 prosent føles behagelig ved cirka 20 °C. Luftfuktigheten inne har nær sammenheng med uteluftens vanninnhold, og er derfor lav om vinteren, ikke sjelden 15–25 prosent i kontorbygg, men ofte høy om sommeren når luften er varm og kan holde mye fuktighet. Da er 50–90 prosent vanlig.

Bruksfuktigheten, det vil si den vannmengde daglige aktiviteter avgir til omgivelsene, er beregnet til cirka tre (men opptil ni) gram vann per m³ luft i en privatbolig. Det vil si at vanndamp fra personer, matlaging, klesvask og personlig hygiene vil kunne øke luftfuktigheten ved 20 °C fra for eksempel cirka 40 prosent (cirka sju gram vann per m³) til cirka 60 prosent (ti gram vann per m³). Dette er som regel tilstrekkelig til å opprettholde luftkomforten, forutsatt at temperaturen ikke blir for høy.

Sentral befuktning av luften i store klimaanlegg er kostbart og stiller store krav til driftsansvarlig dersom det skal virke uten å medføre helserisiko på lengre sikt som følge av mikrobiologisk forurensning.

I varme strøk brukes ofte store ressurser på anlegg for å fjerne overskuddsfuktighet og kjøle ned luften (luftkondisjonering).

Mekanisk luftbefukting av rene komforthensyn anbefales ikke rutinemessig på grunn av risiko for fuktskader, økt allergirisiko eller luftfukterfeber.

Lav luftfuktighet (under cirka 30 prosent ved 22 °C) i kontormiljøer fører ofte til økt hyppighet av klager på tørrhet i hud og slimhinner, men er ikke alene årsak til symptomene. For høy temperatur, luftforurensninger med kjemiske stoffer og støv sammen med stor luftbevegelse er ofte av større betydning. Reduksjon i temperaturen vil alene øke den relative luftfuktigheten. Undersøkelser tyder på at man ved RF under cirka 30 prosent over lengre perioder vinterstid ved forsiktig luftfukting med 5–10 prosent økning i RF kan redusere klager på «tørr luft» og tørrhetssymptomer.