Lus (tegninger)

Tre forskjellige typer lus. Nederst vises det hvordan et luseegg sitter festet til et hår.

Av /Store norske leksikon ※.
Pediculus humanus, menneskelus
Pediculus humanus, menneskelus
Av /Artsdatabanken, Naturhistorisk museum ved Universitetet i Oslo.
Lisens: CC BY 3.0

Ekte lus er en underorden av insekter. De er sterkt spesialiserte insekter uten vinger, som er blodsugere på pattedyr, inkludert arter av sel. De fleste lus er sterkt vertsspesifikke og går ikke fra dyr til mennesker eller omvendt.

Faktaboks

Det er to arter som har mennesket som vert, flatlus (Phthirus pubis) og menneskelus (Pediculus humanus). Menneskelus finnes i to varianter, hodelus (Pediculus humanus capitis) og kroppslus eller kleslus (Pediculus humanus humanus).

Beskrivelse

Munndelene er stikke- og sugeredskaper, som i hvile er trukket inn i hodet. Fasettøyne er svakt utviklet eller mangler. Det er tydelig at bena brukes til å klamre seg fast med, da de ender i en enkel, kraftig klo. Lusene varierer i størrelse fra 0,35–6,5 millimeter. Huden er seig og læraktig.

Lus kan sies å ha direkte utvikling ettersom de nyklekte ungene, bortsett fra størrelsen, ligner de voksne.

Levevis

Lusene er sterkt spesialiserte insekter i kroppsbygning og levevis. Dersom de kommer bort fra vertsdyret, eller når vertsdyret dør, kan de bare holde seg i live fra få timer til noen dager. Lusenes munndeler er tynne stikkeredskaper, spesialisert for blodsuging. Munndelene dras tilbake inn i hodet når de ikke er i bruk. Bena har store klør til å holde fast i hårene med. Antennene er korte og utstående med fire til fem ledd.

Lusene formerer seg med egg som limes fast på vertsdyrets hår eller, når det gjelder kleslus, i tøyet, spesielt i linninger og sømmer. Larvene kalles nymfer og har samme kroppsform som voksne lus.

Lusenes blodsuging fører til kløende bittmerker, som igjen gir opphav til kloremerker og infiserte sår.

Sykdomsspredere

Lusen som lever på mennesket kan overføre sykdommene flekktyfus, skyttergravsfeber og tilbakefallsfeber. Både hodelus og flatlus kan overføre sykdommene, men i praksis er det bare kroppslus som har betydning.

Sykdommene overføres ikke ved stikk av lus, men av ekskrementene fra lus (flekktyfus og skyttergravsfeber) eller kroppsvæsken fra knuste lus som gnis inn i sår i huden (tilbakefallsfeber). Å ha lus kalles pedikulose.

Lus på andre dyr

Hos arter som sellus, Echinophthirius horridus, somlever på ringsel og steinkobbe, og Antarctophthirius trichechi som lever på hvalross, er kroppen dekket med skjell og/eller pigger. Dette holder på luften når vertsdyret dukker, lusen er da omgitt av en luftblære.

Elefantlus (Haematomyzus elephantis)representerer en overgang mellom pelslus og ekte lus. Ved hjelp av en lang snabel der de bitende munndelene sitter i spissen, borer den seg gjennom vertens hud og suger blod. Den ligner av kroppsform en ekte lus, men mangler klamreben.

Systematikk

Ekte lus er nært beslektet med pels- og fjærlus og noen andre grupper av lus, og utgjør sammen med disse ordenen lus (Phthiraptera).

Ekte lus deles i fire familier:

Les mer i Store norske leksikon

Faktaboks

ekte lus
Anoplura
Artsdatabanken-ID
126582

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg