pleura

Det ene (ytre) laget kler innsiden av brystveggen og kalles brysthinnen (pleura parietalis). Det andre (indre) laget kler lungeoverflaten – også mellom lungelappene – og kalles lungehinnen (pleura visceralis).

Ved lungeroten går de to hinnene over i hverandre og danner på den måten en sammenhengende, dobbel flate. Toppen, som omsluttes av første ribbein, kalles pleurakuppelen. Lateralt i bunnen danner pleura en fold mellom brystveggen og mellomgulvet, kalt sinus pleurae (av radiologer ofte bare kalt «sinus»).

Pleurahinnen avgrenser lungene mot det midtre rommet i brysthulen (mediastinum), hvor vi blant annet finner hjertet, spiserøret og luftrøret.

Mikroskopisk er pleura bygget av et enlaget plateepitel av mesodermalt opphav. Det kalles derfor mesotel.

Pleura produserer en væske som fyller den smale spalten mellom de to lagene (som omtales som pleurahulen). Væskelaget gjør at friksjonen mellom lungene og brystveggen blir ubetydelig. Vedhengskraften får den innerste hinnen, og dermed lungene, til å følge brysthulens og den ytterste hinnens bevegelser.

Ved pleuritt (brysthinnebetennelse) blir hinnens overflate ujevn og gir økt friksjon og smerter. Det kan også komme puss i pleura, såkalt pleuraempyem.

Dersom brysthinnen og/eller lungehinnen skades eller punkteres (ved stikk, lungesykdom, kompliserte ribbensbrudd eller lignende), vil undertrykket i pleuraspalten opphøre ved at luft suges inn. Lungen faller da sammen helt eller delvis (pneumothorax). Dersom lekkasjen tettes raskt, vil lungen ved beskjedent sammenfall vanligvis restitueres av seg selv.

Det kan komme til pleuravæske for eksempel på grunn av hjertesvikt.

• lungene
• pleuraempyem
• pleuritt