røntgenrør

Ved oppvarming avgir den negative elektroden (katoden) elektroner som på grunn av spenningsforskjellen slynges mot den positive elektrode (anoden) med stor hastighet. Når elektronene bremses ned i anoden, dannes røntgenstråler. Elektronstrømmen fremkaller en betydelig oppvarming av anoden, som er laget av et metall med høyt smeltepunkt, oftest wolfram eller en blanding av wolfram og rhenium.

Til røntgendiagnostikk bruker man rørspenninger fra 30 kV til ca. 150 kV. Til røntgenterapi bruker man rørspenninger opp til 300 kV.

For å motvirke oppvarmingen er anoden utformet som en tallerken hvor bare en liten flekk i periferien treffes av elektronene. Når tallerkenen roterer, blir stadig nye områder truffet av elektronene, og varmen fordeles over hele tallerkenen. Varmen avledes av en oljekappe som omgir røret. Omkring røret er det også en blykappe for å avskjerme røntgenstrålene, som bare slippes ut som et smalt knippe gjennom et vindu i blykappen.

Umiddelbart utenfor kappens vindu er det en holder for metallfiltre som absorberer den lavenergetiske delen av strålingen. Filtre som brukes ved vanlige røntgenundersøkelser, tilsvarer minst 2 mm aluminium. Man bruker tynnere filtre eller spesialfiltre av molybden ved mammografi med lav rørspenning (ca. 30 kV) og kobberfiltre ved blant annet lungeundersøkelser med høy rørspenning (ca. 120–150 kV).

Nær kappens vindu sitter det også en blender som begrenser stråleknippets størrelse til størrelsen på det ønskede billedfeltet. Blenderen har minst to lag blylameller, ett nær fokus for å blende den ekstrafokale strålingen, og ett lag som sitter minst 25 cm fra fokus, for nøyaktig å avgrense billedfeltet.

Med høy spenning på røntgenrøret får man kortbølgede røntgenstråler (harde stråler), med lav spenning får man langbølgede røntgenstråler (bløte stråler). Jo hardere strålene er, jo større gjennomtrengningsevne har de.

• røntgenundersøkelse