regional helsetjeneste

Grunnlaget for det regionale helsesamarbeidet ble lagt gjennom Stortingsmelding nr. 9 (1974–1975). Landet ble da foreslått inndelt i fem helseregioner. Forutsetningen var at fylkeskommunene i hver region skulle samarbeide om tiltak som det ikke var faglig eller økonomisk forsvarlig å etablere i den enkelte fylkeskommune. Sykehusene ble inndelt i lokalsykehus og sentralsykehus som den enkelte fylkeskommune var ansvarlig for å drifte, samt regionsykehus som i tillegg til å yte vanlige sykehustjenester på vegne av egen fylkeskommune, skulle yte høyt spesialiserte tjenester til pasienter fra alle fylker i regionen. Det regionale samarbeidet mellom fylkeskommunene bød på store problemer og hadde i nær 20 år ganske vanskelige kår.

I 1993 ble det regionale samarbeidet kraftig styrket etter påtrykk fra Stortinget og regjeringen. Fra 1998 ble plikten til samarbeid mellom fylkeskommunene om den regionale helsetjenesten lovfestet.

I 2001 ble sykehusreformen vedtatt. Vedtaket innebar at all eierskap av blant annet alle offentlige sykehus, ambulansetjenester, psykiatriske institusjoner, og rusomsorg under spesialisthelsetjenesten, skulle overføres fra fylkeskommunene til staten fra 1. januar 2002. Som følge av sykehusreformen, er ansvaret for spesialisthelsetjenesten, fra 2002, overført til de regionale helseforetakene, som er statlig eid. De geografiske grensene for de regionale helseforetakene, ved opprettelse i 2002, samsvarer med de regionsgrensene som var gjeldende for det fylkeskommunale samarbeidet i perioden før reformen ble vedtatt.

• helsevesenet
• helseforetak
• sykehus
• helsetjenesten
• regionale helseforetak