subaraknoidalblødning

Hovedsymptomet ved spontan subaraknoidalblødning er en plutselig innsettende, meget kraftig og typisk vedvarende hodepine, som debuterer som et plutselig «smell i hodet». Blødningen kan inntre i forbindelse med fysisk anstrengelse eller andre forhold som øker blodtrykket dersom pasienten har en underliggende svakhet i blodårene i hjernen. Hodepinen er ofte ledsaget av kvalme og/eller oppkast. Noen kan også få nevrologiske symptomer som lammelser, talevansker eller epileptiske anfall. I en del tilfeller har pasienten nedsatt bevissthet, spesielt ved forhøyet trykk i hjernen. Etter noen timer og dager oppstår gjerne nakkestivhet som skyldes en sekundær irritasjon og ikke-infeksiøs betennelse i hjernehinnene, men dette er altså et sent symptom. Etter én til to uker kan det videre oppstå isjias-lignende smerter i bena etter at blodproduktene i spinalvæsken som følger tyngdekraften ender opp omkring nerverøttene nederst i ryggen og irriterer disse.

Spontan og helt plutselig hodepine (fra ett sekund til neste) som pasienten ikke har opplevd maken til tidligere skal utredes akutt for å utelukke subaraknoidalblødning (ring 113).

Ved subaraknoidalblødning blir cerebrospinalvæsken blodig, noe som kan påvises enten ved computertomografi (CT) eller spinalpunksjon. I akuttfasen er CT en meget følsom og god undersøkelse, men dersom pasienten oppsøker lege først etter noen dager, kan mye av blodet være resorbert eller mindre synlig på CT. Spinalpunksjon vil da gi diagnosen. Spinalvæsken kan undersøkes for blodnedbrytningsprodukter for å skille mellom en innstikksblødning som skyldes selve stikket og en hjernehinneblødning som ligger mer enn tolv timer tilbake i tid. Ved påvist blødning kartlegges deretter hjernens blodforsyning (angiografi), ofte med CT-angiografi, for å forsøke å finne årsak til blødningen. Dersom blødningen skyldes en aneurisme eller en arteriovenøs malformasjon er det stor risiko for ny blødning den nærmeste tiden dersom tilstanden ikke behandles.

Behandlingen foregår ved nærmeste nevrokirurgiske avdeling med spesialiserte behandlingsteam for tilstanden (Universitetssykehuset i Nord Norge, St. Olavs Hospital, Haukeland, eller Rikshospitalet). Hvis det påvises en aneurisme, vil man forsøke å stenge denne «blindgaten» med det skjøre blødningspunktet for å hindre fremtidige blødninger. Behandlingen foregår i narkose. Det er to behandlingsformer; enten åpen kirurgi eller endovaskulær behandling via innsiden av blodårene. Ved åpen kirurgi gjøres en kraniotomi og den aktuelle pulsåren identifiseres. Utposningen stenges ved hjelp av en liten metallklype (et klips) som settes over aneurismen. Ved endovaskulær behandling føres et kateter inn i pulsårene fra lysken eller håndleddet og opp til den aktuelle pulsåren i hjernen. Der kan det deponeres såkalt coil (tynne platinumtråder) inn i aneurismen for å stenge det fra innsiden. Noen ganger må det legges inn såkalt stent (metallstrømpe) for å holde coilene på plass i aneurismen.

Aneurismens lokalisasjon og fasong avgjør om pasienten skal opereres med åpen klipsing eller coiling. I akuttfasen har mange pasienter forhøyet trykk i hodet eller hydrocephalus og må behandles med såkalt ekstern ventrikkeldrenasje, et kateter som føres inn til hjernens ventrikler via et borehull for å tappe ut blodig spinalvæske og dermed både kunne overvåke og redusere trykket i hjernen.

I dagene som følger overvåkes pasienten ved en nevrointensiv avdeling for å forebygge, fange opp og behandle eventuelle komplikasjoner. En alvorlig og fryktet komplikasjon er hjerneinfarkt som skyldes spasme i én eller flere av hjernens arterier og gir redusert blodforsyning til en del av hjernen. En del pasienter får vedvarende hydrocephalus i forløpet og må opereres for dette.

Prognosen ved subaraknoidalblødning varierer mye fra pasient til pasient og er avhengig av er rekke faktorer, som blødningens størrelse, blødningens lokalisasjon, bevissthetsnivå før behandling, pasientens alder, helse for øvrig og eventuelle behandlingskomplikasjoner. Hvis blødningskilden sikres med åpen kirurgi eller endovaskulær behandling er det ikke større fare for nye blødninger. Selve blødningen og/eller behandlingskomplikasjoner gir imidlertid ofte en reduksjon av hjernens funksjoner. Mange pasienter trenger langvarig rehabilitering etter akuttfasen og mange vil oppleve gradvis bedring over måneder og år. Imidlertid vil kun drøyt halvparten bli helt selvhjulpne på sikt, og mange får et varig pleie- og omsorgsbehov. Noen opplever alvorlige fysiske, psykiske og/eller kognitive langtidsplager, og rundt ti prosent utvikler epilepsi i løpet av de første fem årene etter subaraknoidalblødningen. Om lag en tredjedel av de som overlever kommer seg tilbake i jobb i løpet av det første året etter blødningen. Trettbarhet og redusert utholdenhet og konsentrasjonsevne er vanlige ettervirkninger, også hos de det går best med.

• hjerneslag
• hjernen
• aneurisme
• nevrokirurgi