Sulfonylurea er en legemiddelgruppe som brukes i behandlingen av diabetes. Disse legemidlene brukes bare når betacellene i bukspyttkjertelen fortsatt produserer insulin.

Faktaboks

Uttale
sulfonˈylurea

De to aktuelle preparatene i Norge er glibenklamid og glimepirid. Glibenklamid tilhører andre generasjon sulfonylureapreparater, mens glimepirid tilhører tredje generasjon. Disse legemidlene har en biologisk aktivitet som er 1000 ganger større enn første generasjon sulfonylureapreparater (som tolbutamid og klorpropamid).

Kjemisk sett er sulfonylurea et derivat av urea.

Virkningsmekanisme

Stoffene som er avledet av sulfonylurea (sulfonylureaderivatene) senker blodsukkeret ved å stimulere betacellenes insulinproduksjon. Preparatene binder seg til en reseptor på overflaten av betacellen og hemmer utstrømming (effluks) av kalium. Derved endres cellens membranpotensial, og mengden kalsium inne i cellen øker. Dette leder til økt utskillelse av insulin. Denne effekten forsterkes av næringsstoffer som glukose og aminosyrer.

Dosering

Sulfonylurea er tablettbehandling. De preparatene som brukes i Norge, tas som regel én gang daglig, før eller til frokost. Glibenklamid kan doseres to ganger daglig.

Interaksjoner

Andre legemidler kan forsterke effekten av sulfonylurea ved at det oppstår konkurranse om bindingsstedene på albumin i plasma. Dette gjelder acetylsalisylsyre, non-steroide antiinflammatoriske midler, sulfonamider, trimetoprim og antikolinerge midler. Når disse legemidlene binder seg på albumin blir det mindre plass for sulfonylurea som da blir fritt i blodplasma. Det er den andelen av sulfonylurea som ikke er bundet til albumin som kan virke på betacellene. Det er viktig å være klar over dette hvis man må bruke slike midler hos pasienter som fra før av benytter sulfonylurea.

Bivirkninger

Bivirkningsforekomsten er generelt sett lav. Foruten hypoglykemi er det observert kvalme, svimmelhet, urticaria (elveblest), utslett, icterus (gulsott), agranulocytose og trombocytopeni.

En fryktet bivirkning er langvarig hypoglykemi som kan kreve flere dagers behandling i sykehus, og som har relativt høy dødelighet. Der pasienten har vært i koma (insulinsjokk) som følge av hypoglykemien, er dødeligheten opptil ti prosent. Pasienter med rapportert langvarig hypoglykemi har følgende karakteristika:

  • alder over 70 år
  • har ofte fått andre medikamenter som konkurrerer med sulfonylurea om bindingsstedene på albumin (og som derved øker den blodsukkersenkende effekten)
  • har nedsatt nyrefunksjon (og derved redusert eliminasjon av sulfonylurea)
  • har sluttet å spise

Denne muligheten for langvarig hypoglykemi er medvirkende til at andre, nyere blodsukkersenkende medikamenter nå ofte velges framfor sulfonylurea.

Virkning på hjerte og blodårer

Den amerikanske UGDP-studien (University Group Diabetes Program) gav opphav til debatt om hvorvidt sulfonylurea var gunstige eller ikke, og antydet at risikoen for hjerte- og karsykdommer økte ved slik behandling. Nyere studier tyder på at sulfonylurea senker blodsukkeret uten å øke sykelighet og dødelighet som følge av hjerte- og karsykdommer. Imidlertid har det senere blitt utviklet nye grupper blodsukkersenkende medikamenter (GLP-1-analoger og SGLT2-hemmere) til bruk ved diabetes type 2 som synes å ha gunstigere effekt enn sulfonylura på hjerte- og karsystemet, og som derfor oftere velges når det er viktig å redusere risikoen for å utvikle eller dø av hjerte- og karsykdommer.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg