tumorsuppressorgener – Store medisinske leksikon

Tumorsuppressorgener er gener som inneholder oppskriften for proteiner som normalt hemmer cellevekst. De er derfor svært viktige i kontrollen av celledeling gjennom hele cellesyklusen.

Faktaboks

Også kjent som: antionkogener

Feil eller mutasjoner i tumorsuppressorgenene fører til at genene blir dysfunksjonelle eller at tumorsuppressorproteinene faller bort. Dette fører igjen til at kontrollen av celleveksten opphører, og at det kan utvikle seg kreft.

Gener som har motsatt effekt og som stimulerer til ukontrollert cellevekst i kreftceller kalles onkogener.

Krefttyper

Tumorsuppressorgener er involvert i de vanligste arvelige kreftsyndromene, som arvelig brystkreft, arvelig eggstokkreft og arvelig tykktarmskreft.

Den første mutasjonen som fører til den høye risikoen slike individer har for utvikling av kreft, er en mutasjon som er til stede allerede i kjønnscellen og som kan nedarves til neste generasjon.

Behandlingspotensial

Siden tumorsuppressorgener inneholder oppskrifter for proteiner som er med på å dempe cellevekst og dannelse av kreftceller, er de et av de mest lovende målene for genterapi ved kreftsykdommer.

Historikk

Mekanisme

De første hintene om at tumorsuppressorgener eksisterte, kom etter at man slo sammen kreftceller med normale celler. De cellehybridene som da oppstod, viste seg å ha mistet sine egenskaper som kreftceller så lenge de beholdt arvemateriale fra de normale cellene. De normale cellene måtte altså inneholde gener som kodet for proteiner som undertrykte kreftegenskapen hos kreftcellene, og kreftcellene på sin side måtte helt mangle slike gener.

Når man innførte enkeltkromosomer i kreftceller, kunne også kreftegenskapen opphøre. Siden alle humane kroppsceller har to utgaver av hvert gen, måtte begge kopiene av tumorsuppressorgenene være ødelagt i kreftcellen.

Arvelige kreftformer

Studier av sjeldne arvelige kreftformer som retinoblastom (ondartet øyesvulst i netthinnen hos barn) ga ytterligere holdepunkter for at tumorsuppressorgener eksisterte, og at skader på disse genene var ansvarlige for den arvelige disposisjonen som man ser i mange kreftformer.

I 1971 postulerte den amerikanske legen og genetikeren Alfred Knudson (1922–2016) at det måtte minst to treff («hits») til for at kreft skulle utvikle seg, og at disse treffene måtte ramme begge kopiene av et gen. Ved å sammenligne debutalder, frekvens av flere svulster i øyet samt hvor ofte ett eller begge øynene var rammet hos pasienter med og uten familiær forekomst av retinoblastom, formulerte Knudson sin «two hit»-hypotese, som senere er bevist molekylært.

Han postulerte at sykdommen skyldtes mutasjoner i to trinn, og sannsynliggjorde at arvelig betinget retinoblastom skyldtes én nedarvet og én ny mutasjon, mens det spontane ensidige retinoblastomet skyldtes to spontane mutasjoner.

Det er senere vist at den første mutasjonen ofte er en mindre mutasjon som rammer én eller noen få baser i DNA, mens den andre mutasjonen gjerne er en større eller mindre delesjon av DNA-materiale.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

Fagansvarlig for Kreft

Viola Hélène Lobert

førsteamanuensis i biomedisin