typelære

Allerede Hippokrates (cirka 460–377 fvt.) mente at de grovbygde, «apoplektiske», kroppstypene hadde anlegg for å få hjerneslag, mens de lange, magre, hulbrystede og langlemmete, «phtisiske» typene, var disponert for å få lungesykdom. Man bruker fremdeles betegnelsen facies hippocratica om den døendes ansiktsuttrykk: den bleke, kjølige huden, den fremstikkende nesen og de innsunkne øynene og kinnene.

Den gresk-romerske legen Claudius Galenos (129– cirka 200 evt.) skapte en typeinndeling basert på teorien om kroppsvæskenes overordnende betydning, med inndeling i flegmatiske, melankolske, koleriske og sangvinske mennesketyper. (Se også humoralpatologi og temperament.)

I nyere tid fikk den sveitsiske presten Johann Caspar Lavater (1741–1801) og hans fysiognomikklære stor betydning. I sitt firebinds verk Physiognomische Fragmente zur Beförderung der Menschenkenntnis und Menschenliebe (1775–1778), systematiserte han menneskenes utseende og satte det i forbindelse med deres åndelige kvaliteter (fysiognomikk), hovedsakelig i religiøs betydning.

Tyskeren Franz Joseph Gall (1758–1828), hevdet som en av de første, at menneskets psyke hadde sitt sete i hjernen (og ikke i innvollene, slik man opprinnelig trodde), og at utviklingen av de enkelte egenskaper nødvendigvis måtte kunne avleses ut fra den omkringliggende hodeskallens fasong. Å kunne uttrykke skalleformen ved hjelp av målinger (se kranieindeks) ble senere en viktig del av biologisk antropologi. Galls lære, organologi eller frenologi, tapte anseelse i løpet av 1800-årene, samtidig med utviklingen av psykiatrien og nevrologien, selv om omreisende frenologer fortsatte å tilby sine tjenester til langt ut i 1900-årene.

På 1900-tallet har spesielt den tyske psykiateren Ernst Kretschmer (1888–1964) med sitt arbeid Körperbau und Charakter (1921) foreslått en gruppeinndeling som har dannet skole. Han definerte begrepet konstitusjon som «summen av alle de individuelle egenskaper som skyldes arv». Med grunnleggelsen av Gesellschaft für Konstitutionsforschung i Tübingen (1948) bidrog han til en mer seriøs vinkling på typelæreproblematikken, som ikke minst under andre verdenskrig hadde avsporet fullstendig.

Kretschmer delte mennesketypene inn i tre grupper:

1. den høye, slanke og langlemmede leptosome eller asteniske kroppstypen, innadvendt i omgang med andre mennesker, med tendens til unødig bekymring (nevrotisisme), og med anlegg for schizofreni og tendens til tidlig aldring.
2. den kortvokste, tykkfalne, utadvendte, pykniske kroppstypen med sparsom behåring og anlegg for manisk-depressiv sinnslidelse, vanligvis med en forholdsvis høy levealder.
3. den muskelsterke, atletiske kroppstypen, med mer indifferente forhold til de forskjellige psykiske forstyrrelsene, men med større tilbøyelighet til kriminalitet. Kroppstyper som faller utenfor disse tre hovedgruppene, såkalte dysplastiske typer, skulle også i noen grad ha anlegg for schizofreni.

Den amerikanske psykologen William Herbert Sheldon (1898–1977) utviklet typelæren videre. I et omfattende antropometrisk system er tre grupper satt opp i forhold til deres kroppslige forhold:

1. endomorfe, «magemennesker», med spesiell utvikling av fett og innvoller.
2. mesomorfe, «muskelmennesker» med kraftig utvikling av muskulatur og skjelett.
3. ektomorfe, «hjernemennesker», med utvikling av hjerne og nervesystem som viktigste kjennetegn.

Til hver av disse skulle det høre et tilbøyelighetsmønster, henholdsvis viscerotoni (sans for god mat og bekvemmelighet), somatotoni (lyst til fysisk aktivitet, utholdenhet) og cerebrotoni (sosial tilbakeholdenhet, åndelige interesser).

Også den tysk-britiske psykologen Hans Jürgen Eysenck (1916–97) har laget et typesystem hvor personligheten blir karakterisert etter graden av utadvendthet og innadvendthet (ekstroversjon/introversjon) og emosjonell stabilitet. Han mener at disse forskjellene beror på anleggsbetingede ulikheter i evnen til læring, og at den atletiske kroppstypen er mindre læringsdisponert og også viser større tendens til personlighetsavvik og psykopatiske trekk.

Av andre personlighetsforskere kan nevnes Carl Gustav Jung (1875–1961), Hermann Rorschach (1884–1922), Per Henrik Sjöbring (1899–1956) og Sigmund Freud (1856–1939). Mens den tidligere typelæren baserte seg på ytre kjennetegn ved kroppen, har den moderne personlighetsforskningen nyansert bildet i betydelig grad. Da de fleste typelærer har vist seg å være basert på sviktende forutsetninger, spiller de en relativt liten rolle i moderne psykologi.

• personlighet
• temperament
• medisinsk historie
• psykiatriens historie