urinlederne

Urinlederne er bygd opp av glatt muskulatur i to lag, et indre langsgående og et ytre sirkulært. Hver urinleder er cirka 25–30 centimeter lang og cirka 5 millimeter i tverrmål. De ligger (slik som nyrene) bak bukhinnen, det vil si retroperitonealt, og legger seg over den store lendemuskelen (musculus psoas major). Like før de skal passere tarmbenarterien (arteria iliaca communis), vender de seg medialt, det vil si inn mot midten, og går hos mannen inn under sædlederen (ductus deferens), og hos kvinnen under arteria uterina, før de går inn i blæreveggen på skrå bakfra, slik at de munner ut nær bunnen av urinblæren. Rundt åpningene er det slimhinnefolder, som sammen med blæreveggens glatte muskulatur hindrer urinen i å bli presset tilbake til nyrebekkenet. Noen ganger kan dette ventilsystemet likevel være svakt utviklet (se refluks).

Innsiden av urinlederne er kledd med samme slags slimhinne som resten av urinveiene, det vil si overgangsepitel som er spesielt utviklet for å tåle strekk (se urinblære). Slimhinnen er sterkt foldet, slik at urinledernes indre hulrom (lumen) ser stjerneformet ut i tverrsnitt.

Urinlederens funksjon er å lede urinen fra nyrene til urinblæren. Urinen renner imidlertid ikke fritt fra nyrebekkenet til blæren. Muskulaturen i urinlederne kontraherer rytmisk (peristaltisk) i bølger gjennom hele organet, om lag fire kontraksjoner i minuttet, og i løpet av denne tiden blir det pumpet cirka én milliliter urin fra nyrebekkenet til blæren.

På grunn av urinledernes trange, stjerneformede lumen, spesielt i overgangen fra nyrebekkenet og overgangen til blæren, kan krystaller som dannes i urinen sette seg fast (nyrestein) og forårsake smertefulle stuvninger.

Enkelte ganger forekommer doble urinledere, spesielt ved nyremisdannelser.

• nyrene
• hesteskonyre
• hydronefrose
• nyrestein