Elektroencefalografi, forkortes EEG, er en metode for registrering av hjernens elektriske aktivitet.
Metoden er særlig viktig ved utredning av anfallslidelser og diagnostisering av epilepsi, men også av hjernefunksjonsforstyrrelser som medfører forvirring, kognitiv svikt, redusert bevissthet og koma. EEG er også av stor betydning for utforskningen av hjernens normale funksjon.
Under alle forhold forenlig med liv er det stadig aktivitet i et stort antall av nervecellene i hjernen. Signalene formidles via elektriske signaler i nervebanene som forbinder grupper av nerveceller. De elektriske potensialene fra enkeltceller er svake og kan være motsatt rettede, men siden det er mange celler og naboceller ofte jobber i takt, kan det bli målbare størrelser. Slike summerte signaler fra grupper av celler kan registreres med elektroder festet utenpå kraniet, forsterkes og fremstilles kontinuerlig på en skjerm.
Som regel anvendes minst 20 elektroder som plasseres parvis og symmetrisk på forskjellige punkter fordelt utover hodet etter en internasjonal standard. Den elektriske spenningen som skal registreres er på få milliondeler av en volt (mikrovolt, μV) og må forsterkes betydelig for å bli synlige på en skjerm.
Hos et våkent menneske som hviler med lukkede øyne, registreres normalt en alfarytme (8–13 bølger per sekund) med en amplitude på mellom 10–100 μV, mest uttalt over bakhodet. Alfarytmen forsvinner ved øyeåpning og ved døs eller søvn.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.