HLA-assosierte sykdommer

HLA-assosierte sykdommer er sykdommer hvor pasientene har en spesiell variant av et HLA-gen og et HLA-molekyl oftere enn i normalbefolkningen. Den best kjente av de HLA-assosierte sykdommene er ankyloserende spondylitt (Bekhterevs sykdom), der mer enn 95 % av pasientene har HLA-molekylet B27, mens dette ellers finnes hos 10 % av friske nordmenn.

Andre HLA-assosierte sykdommer er

• søvnsykdommen narkolepsi (HLA-DQ6)
• tarmsykdommen cøliaki (HLA-DQ2)
• juvenil insulinavhengig diabetes mellitus (HLA-DQ8 og -DQ2)
• leddgikt (revmatoid artritt; HLA-DR4)
• nervesykdommen multippel sklerose (HLA-DR2 og -DQ6)
• muskelsykdommen myasthenia gravis (HLA-DR3)
• skjoldbruskkjertelbetennelse (HLA-B35)
• jernstoffskiftesykdommen hemokromatose (en mutasjon i HLA-H)

De nevnte HLA-molekylene disponerer for de nevnte HLA-assosierte sykdommene, men er, bortsett fra HLA-H-mutasjonen ved hemokromatose, ikke tilstrekkelige for at det skal utvikles sykdom. For at individer som er bærere av slike HLA-assosierte molekyler, skal utvikle sykdom, er det nødvendig med andre genetiske faktorer og ytre faktorer i tillegg. Dette betyr at bare et mindretall av de individene som har HLA-assosierte molekyler, vil utvikle sykdom.

Bortsett fra hemokromatose og cøliaki har man ikke klarlagt hvorfor visse HLA-molekyler fører til sykdom. Hemokromatose skyldes en enkelt mutasjon i HLA-H, som fører til forandringer i jernstoffskiftet. Ved tarmsykdommen cøliaki er det vist at HLA-DQ2 presenterer peptider fra melproteinet gluten til T-celler. De fleste andre HLA-assosierte sykdommene kommer under kategorien autoimmune sykdommer. I disse tilfellene mener man at HLA-molekylene presenterer peptider fra kroppens egne molekyler (autoantigener) til T-celler, slik at T-cellene gjenkjenner og angriper kroppens egne celler.