agorafobi

Livstidsforekomsten av agorafobi er anslått til 2,9 prosent hos menn og 8,6 prosent hos kvinner. Ettårsprevalensen i norske undersøkelser viser 1,3 prosent for menn og 4,5 prosent for kvinner.

Vanlige symptomer er frykt for å oppholde seg blant mange mennesker (butikker, kjøpesentre, kino, teater eller andre offentlige plasser). Frykten kan også medføre angst for å reise alene med tog, buss eller fly. Gjennom unngåelse av disse fryktede stedene hemmes individets hverdagslige fungering. Mange kan kjøre i egen bil eller drosje hvor de er alene, men angsten kan også være så invalidiserende at personen overhodet ikke forlater hjemmet eller ikke oppsøker stedet uten at de er sammen med en fortrolig person.

Hos 25–50 prosent er agorafobi forbundet med plutselige anfall av kroppslig ubehag eller panikk (panikklidelse). Depresjoner og andre fobier er også vanlig foruten personlighetsforstyrrelser, spesielt unnvikende personlighetsforstyrrelser. Alkoholmisbruk og overforbruk av beroligende medikamenter (benzodiazepiner) er en vanlig komplikasjon.

Det kan være flere årsaker til agorafobi. Mange utvikler agorafobi etter at de har opplevd sterk angst i en bestemt situasjon uten at de kan få tak i noen bevisst grunn (panikkanfall). Frykten for nye angstanfall gjør at personen viker unna situasjoner eller stedet hvor panikkanfallet oppstod (læringsteori), men unnvikelsen forsterker da ofte frykten for nye anfall. Over tid blir unnvikelsen mer og mer omfattende, og bevegelsesfriheten innskrenkes. Denne unngåelsesatferden ansees som en hovedmekanisme i vedlikeholdelsen av angsten. I sin mest uttalte form kan personen bli helt hjelpeløs og være avhengig av nære pårørende for å oppsøke de fryktede situasjonene. Slik atferd er et eksempel på en annen type mekanisme som vedlikeholder angsten, kalt for sikkerhetsatferd. Andre eksempler på sikkerhetsatferder som ofte benyttes for å dempe angsten er bruk av alkohol eller medikamenter. Sikkerhetsatferd er vanligvis en strategi som tas i bruk dersom den fobiske situasjonen ikke kan unngås. I slike tilfeller kan personen benytte kompenserende strategier for å dempe aktivering, og som ved annen angst og fobisk problematikk kan individer med sterk agorafobi ha et bredt repertoar av sikkerhetsatferder. Samlet sett bidrar unngåelse- og sikkerhetsatferd til at individet ikke får læring og mestringserfaring med situasjonene som fryktes, og slik kan agorafobien bli et langvarig problem.

Hos andre kan angsten begynne som en frykt for andre mennesker (sosial fobi) med utvikling av agorafobi. Andre elementer som bidrar til agorafobi er forhøyet varhet, altså forsterket fokus på potensiell risiko. Dette kalles for trusselovervåkning og er en annen mekanisme som kan fremprovosere angst og bidra til å vedlikeholde plagene. Varhet for potensielle trusler bidrar til vedlikeholdelse ved at personen eksempelvis utvikler negative forventninger til hva som vil skje dersom de oppsøker en fryktet situasjon, noe som fører til økt unngåelse og bruk av sikkerhetsatferder.

Behandling består først og fremst av eksponering, det vil si systematisk opptrening i å mestre angstutløsende situasjoner (atferdsterapi). Medikamentell behandling (antidepressiver; anxiolytika) og individuell samtalebehandling kan også være aktuelt som et tillegg. Hvis årsaken til agorafobi er panikkanfall, kan behandling av panikkanfall alene ofte føre til at agorafobien forsvinner av seg selv uten tillegg av eksponeringsbehandling.

• angstlidelse
• klaustrofobi