benet

Benet, bena, underekstremitetene, tilsvarer baklemmene hos firbente dyr. Hos mennesker er bena utviklet til å bære hele kroppsvekten i oppreist stilling. De er konstruert etter samme mønster som armene, men er lengre og har tyngre knokler, stivere, mer robuste ledd og kraftigere muskler.

Benets skjelett

Her omtales bare lår og legg. Foten, som også regnes til underekstremiteten, omtales i egen artikkel.

Lårets skjelett består av én knokkel, lårbenet (femur). Det er den største rørknokkelen i kroppen. Lårbenets hode (caput femoris) er forbundet til knokkelskaftet med en noe tynnere hals, lårbenshalsen (collum femoris). Den danner en vinkel på ca. 125° med skaftet, men kan også være noe mindre (coxa vara) eller større (coxa valga). Lårbenshalsen vender dessuten litt fremover, ca. 5–15° (antetorsjonsvinkelen) i forhold til tverraksen gjennom knærne. Hos eldre mennesker, særlig kvinner, kan lårhalsen lett brekke ved fall. Lårbenet danner øverst et kuleledd med hoftebenets leddskål; nederst danner det et slags hengselledd med skinnebenet (se også kneet).

Leggen er bygd opp av to rørknokler, skinnebenet (tibia) og det tynne leggbenet (fibula). De er forbundet til lårbenet ved kraftige bånd (kollateralligamenter) fra leddknutene på inn- og utsiden av lårbenet. Dette er også forbundet til skinnebenet ved de to korsbåndene (ligamenta cruciata). Nedentil er lårbenet karakteristisk ved de to valseformede leddflatene (kondylene). De passer ikke helt til skinnebenets leddskåler, men dette misforholdet avhjelpes ved meniskene som fyller ut mellomrommets inkongruens og derved bidrar til å fordele trykket fra lårbenet på skinnebenets øvre leddflate.

Omkring kneleddet finnes det dessuten flere slimposer (bursae), dvs. væskefylte hulrom i bindevevet, som bidrar til å minske friksjonen mellom sener og knokler. Slimposene kan bli betente og oppsvulmede ved for stor belastning (se bursitt). Kneskålen (patella) er et seneben, en liten knokkel som er innleiret i senen fra den store muskelen foran på låret. Slike innleirede knokler kalles også sesamben. Når lårmuskelen strekker kneet, vil kneskålen løfte senen og redusere de nødvendige strekkreftene.

Også leggbenet og skinnebenet er forbundet med ledd til hverandre, slik som knoklene i underarmen, men de kan ikke beveges innbyrdes. Foten er derfor mindre bevegelig enn hånden. Til gjengjeld kan ankelen, hvor disse to bena danner en gaffelformet leddskål som omslutter vristbenet (talus), tåle langt større belastning enn håndleddet.

Benets muskulatur

De musklene som får låret til å bevege seg i hofteleddet, sitter dels på bekkenet og virvlene, dels på lårbenet. De kan grupperes etter beliggenheten. Indre hoftemuskler fra hoftebenet og bakre bukvegg: store lendemuskel (musculus psoas major) og lille lendemuskel (musculus psoas minor), som springer ut fra nedre brystvirvel og de fire øverste lendevirvlene (tilsvarer «indrefileten» hos dyrene), løper sammen med tarmbensmuskelen (musculus iliacus) fra innsiden av hoftebenet, og forenes med den til en felles tarmlendemuskel (musculus iliopsoas). Den fester seg til et utspring (trochanter minor) på innsiden av lårbenet og er en viktig bøyer og utoverrotator i hofteleddet.

Ytre, bakre hoftemuskulatur: utgjøres av den store, mellomste og lille setemuskel (musculus gluteus maximus, medius og minimus). De springer ut fra baksiden av bekkenet. Den store muskelen ligger bakerst og fester seg over et stort område på lårbenets øvre, bakre del. De to andre fester seg på den store lårbensknuten (trochanter major). De bevirker både strekking av lårbenet, dels utoverføring (abduksjon), innoverføring (adduksjon), og utoverrotasjon i hofteleddet. De bidrar også til å holde bekkenet i balanse i stående stilling og under gange. Den store muskelen er særlig viktig når vi skal gå opp bakker og trapper, reise oss fra en stol o.l.

Dype, bakre hoftemuskulatur utgjøres av små, korte muskler som har utspring inne i bekkenet. En av dem er den pæreformede muskelen (musculus piriformis), fra forsiden av korsbenet til den store lårbensknuten. Den er en viktig utoverrotator og kan irriteres ved langvarig overbelastning (f.eks. «skøyting» på ski).

Lårets ytre, fremre muskelgruppe domineres av den firehodede knestrekkeren (musculus quadriceps femoris) som fester seg på skinnebensknuten under kneet. Dens forreste del (musculus rectus femoris) springer ut fra nedre, fremre hoftespiss og går dermed over to ledd. Den kan altså både bøye hofteleddet og strekke kneleddet. De øvrige delene av den firehodede muskelen (musculus vastus medialis, lateralis og intermedius) springer ut fra lårbenet og bidrar kun til å strekke kneleddet. Skreddermuskelen (musculus sartorius) utgår fra øvre, fremre hoftespiss og fester seg øverst på innsiden av skinnebenet. Også den er en toleddet muskel: den bøyer i hofteleddet og bidrar til utoverføring (abduksjon) av benet. Navnet har den fått etter gamle dagers skreddere, som satt på bordet og sydde med bena krysset i «skredderstilling».

Lårets bakre muskelgruppe («hamstrings»): Disse musklene er stort sett toleddete, de går mellom bekkenet og undersiden av kneleddet, og bevirker strekking av låret og bøying av kneet. Den tohodete knebøyeren (musculus biceps femoris) springer dels ut fra bekkenets sitteknute, dels fra baksiden av lårbenet, og den fester seg øverst på leggbenet. Den halvsenete lårmuskelen (musculus semitendinosus) springer ut sammen med det lange bicepshodet og fester seg på innsiden av skinnebenet sammen med skreddermuskelen. De danner her (sammen med musculus gracilis) en seneplate som kalles «gåsefoten» (pes anserinus). Den flatsenete lårmuskelen (musculus semimembranosus) kommer også fra bekkenets sitteknute og går dels til innsiden av skinnebenet, dels over i bakre del av leddkapselen i kneet.

Lårets indre (mediale) muskelgruppe: Disse bevirker bl.a. en innoverføring (adduksjon) av benet, de kalles derfor adduktormuskler. Musklene springer ut foran på bekkenet og fester seg bak på innsiden av lårbenet. De viktigste er den store innoverførermuskel (musculus adductor magnus), den lange innoverførermuskel (musculus adductor longus) og den korte innoverførermuskel (musculus adductor brevis).

Musklene i leggen kan grovt deles inn i ekstensorer (strekkemuskler) og fleksorer (bøyemuskler). Mens strekking av kneleddet kun utføres av lårmuskulaturen, skjer bøyingen ved hjelp av muskler fra både lår og legg. Musklene i leggen virker også inn på fotens bevegelser. Foran medvirker de ved oppoverbøying av foten. Vi kaller dette ekstensjon eller dorsalfleksjon av foten, mens den motsatte bevegelsen, hvor vristen strekkes, kalles fleksjon, eventuelt plantarfleksjon av foten. Språkbruken har sin opprinnelse i fotleddets anatomiske utvikling. En viktig ekstensormuskel er fremre skinnebensmuskel (musculus tibialis anterior), som springer ut fra utsiden av skinnebenet og fester seg på knoklene i indre fotrand. Den bidrar dermed også til en innoverbøyning (inversjon) av foten. Ved siden av denne går tærnes lange strekkemuskel (musculus extensor digitorum longus). På leggens utside er det en muskelgruppe (musculus fibularis longus og musculus fibularis brevis) som bidrar til utoverbøyning (eversjon) av foten.

På baksiden av leggen ligger den store trehodete tykkleggsmuskel (musculus triceps surae). Den består av en overflatisk del, musculus gastrocnemius, og en dypere del, musculus soleus, som ved en felles sene, akillessenen, fester seg til hælbenet. Muskelen medvirker ved bøyning i kneleddet og plantarfleksjon av foten. Akillessenen kan ofte bli utsatt for store belastninger og ryke (akillesseneruptur), f.eks. ved hopp og sprang.

En rekke mindre muskler på leggen, både på baksiden og forsiden, fester seg med lange sener på fotens knokler og virker på leddene her.

Benets blodkar

Benet får blod gjennom den store lårarterien (arteria femoralis) som kommer fra fremre tarmbensarterie og går under lyskebåndet. Høyt oppe på låret avgir den en gren, arteria profunda femoris, som går i dybden og bl.a. forsyner lårets bakside. Hovedgrenen følger innsiden av låret og passerer bak kneleddet, hvor den skifter navn til arteria poplitea. Like under kneet deler den seg i to grener, fremre og bakre skinnebensarterie (arteria tibialis anterior og arteria tibialis posterior). Fra den sistnevnte går arteria fibularis til utsiden av leggen. Foten forsynes med blod gjennom en mengde små grener fra de større arteriene ovenfor. De danner buer og forbinder seg med hverandre (anastomoser) slik at foten normalt får god blodtilførsel under alle forhold, også dersom en åre skulle klemmes av. Pulsen kan som regel føles over fotryggen. Som på armen finner man også på benet et dypt og et overflatisk venenett. De dype venene følger hovedsakelig arteriene og har tilsvarende navn. De største overflatiske venene er vena saphena magna og vena saphena parva. Venene i benet er innvendig forsynt med små ventillignende klaffer som sammen med muskelaktiviteten gjør det mulig å føre blodet opp til hjertet. Svikt i disse og forkalkning av åreveggen kan føre til åreknuter (varicer).

Benets nerver

Benets nerver kommer dels fra ryggmargens utløpere i lenderegionen (plexus lumbalis), dels fra korsbensregionen (plexus sacralis), slik at nervene fra lumbalpleksus i prinsippet forsyner forsiden og innsiden av låret, mens nervene fra sakralpleksus forsyner baksiden av låret og hele leggen.

Nerven til forsiden av låret kalles nervus femoralis. Hvis den skades i bekkenet, kan pasienten ikke fullt ut bøye i hoften eller strekke i kneet. Muskulaturen på innsiden av låret forsynes av nervus obturatorius. Denne nerven kan skades i bekkenet, men også ved lårbensbrudd. Dersom det skjer, vil benet dreie utover når man går.

Musklene på baksiden av låret og alle musklene i leggen forsynes av isjiasnerven (nervus ischiadicus), som er kroppens lengste og tykkeste nerve (mer enn 1 cm tykk). Trykk på nerverøttene eller irritasjon av nerven lenger nede utløser smerter i seteregionen med utstråling nedover baksiden av lår og legg (se diskusprolaps, isjias).

Like over kneet deler nerven seg i to: nervus tibialis og nervus fibularis communis. Førstnevnte nerve forsyner bøyemusklene på baksiden av leggen, mens sistnevnte forsyner musklene på benets forside og utside. Begge forsyner dessuten muskler i foten. Også huden på benet forsynes sensorisk av disse nervene.

Gåbevegelsen

Gåbevegelsen er betinget av et uhyre komplisert samspill mellom mange muskler i både bena og kroppen for øvrig. Under gange hviler kroppsvekten hele tiden på minst ett av bena. Løping er imidlertid å oppfatte som en serie hopp, der begge bena slipper underlaget for hvert skritt.

Under gange vil hvert av bena gjennomgå en belastningsfase og en svingefase. Belastningsfasen varer fra hælens kontakt med underlaget og til stortåen løftes opp. Hælen vil bremse kroppsbevegelsen, mens forfoten vil bidra til å drive kroppen fremover igjen ved frasparket. Svingefasen er perioden fra stortåen løftes fra underlaget og til hælen igjen settes ned. Når vi går normalt, vil belastningsfasen vare lengst, slik at begge føttene berører underlaget samtidig et lite øyeblikk. Når vi løper, er svingefasen lengst, slik at ingen av bena berører underlaget samtidig. Svingebenet føres frem ved fleksjon i hofte- og kneledd. Samtidig forandres bekkenets stilling, slik at hele kroppsvekten føres over på ståbenet. At det ved gange blir en forholdsvis liten bevegelse av kroppen, skyldes både fjæringen i kne- og hofteleddene, samt at føttene ligger tettere sammen enn hva hofteleddene gjør. Med stive knær og parallelle ben ville gangen bli gyngende og vaggende.

Den vanlige gåhastigheten hos friske, voksne mennesker ligger på 4–6 km/t. Til tross for at mange muskler deltar, er energiforbruket lite. Det utgjør ca. 625 kJ (ca. 150 kcal) per time ved alminnelig jevn gange, hvilket svarer til energien av noen ganske få sukkerbiter. Spaserturer hjelper til å holde hele kroppens muskulatur intakt, og er et godt alternativ til dem som ikke ønsker eller orker å jogge.

Sykdommer i benet

Lidelser i sener, seneskjeder og slimposer kan forekomme ved overbelastning (akillesseneruptur, bursitt, periostitt). Svulster og infeksjon (benmargsinfeksjon) forekommer forholdsvis sjelden. Derimot er kretsløpsforstyrrelser i bena alminnelige, særlig hos eldre (leggsår, årebetennelse, åreforkalkning, åreknuter). Nervesmerter i bena kan skyldes irritasjon av isjiasnerven, eller andre sykdommer i ryggen, bekkenet eller bena.

Forfatter av denne artikkelen

Artikkelen ble sist oppdatert 13.02.2009.

Foreslå endring

Vi trenger ny fagansvarlig for Bevegelsesapparatets anatomi

Fagansvarlig har ansvar for å:

  • Vurdere endringsforslag fra leserne
  • Svare på spørsmål i kommentarfeltet
  • Skrive nye artikler
  • Forvalte og oppdatere gamle artikler

Vil du bli fagansvarlig?

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.