heterofili

Begrepet heterofili ble til på 1800-tallet. Den ungarske journalisten og pioneren innen seksualpolitikk, Karl-Maria Kertbeny (1824–1882), regnes som den som lanserte begrepet heterofil. Han etablerte heterofil som motsatsen til homofil, altså tiltrekning til personer av samme kjønn. Kertbeny hevdet videre at disse seksuelle orienteringene var motpoler og gjensidig utelukkende. Etter hvert fikk begrepet heterofil den betydning som det har i dag. Historisk har altså begrepet heterofil fra begynnelsen av vært knyttet til homofil. Det har vært en viktig kategori for å tydeliggjøre hva som regnes som ønskverdig seksuell praksis og ikke.

På 1950-tallet utfordret Kinsey-rapportene antagelsen om heterofiliens eksklusivitet og omfang. Rapportene, som var basert på omfattende spørreundersøkelser i USA gjennomført av Kinsey-instituttet, viste blant annet at både homofil tiltrekning og homofil seksuell praksis var vanligere blant heterofile enn det som var antatt.

Omtrentlige anslag indikerer at 90–95 prosent av befolkningen anser seg selv som heterofile, altså at de identifiserer seg som heterofile i spørreundersøkelser. Omfanget er imidlertid utfordrende å fastsette, fordi det er avhengig av hva slags definisjon som legges til grunn. Studier indikerer for eksempel at personer som identifiserer seg som heterofile, kan rapportere homofile følelser, altså tiltrekning til personer av samme kjønn. Andelen heterofile synker dessuten i undersøkelser hvis definisjonen er «utelukkende heterofil», i større grad blant kvinner enn menn. Seksualforskning viser dessuten at personer kan ha homofil seksuell praksis, selv om de identifiserer seg som heterofile. Nettopp av den grunn benyttes begrepene kvinner som har sex med kvinner (KSK) og menn som har sex med menn (MSM) når myndighetene eller forskere måler seksuell orientering eller ønsker å nå ut med målrettede tiltak i forbindelse med for eksempel smitte av seksuelt overførbare infeksjoner.

Omfanget av heteroseksualitet og heterofil orientering antas dessuten å være i endring. Både internasjonale og nasjonale studier indikerer at flere unge identifiserer seg som noen annet enn heterofil, gjerne omtalt som ikke-heterofil. Den mest oppdaterte studien blant norske ungdommer indikerer for eksempel at opp mot 20 prosent av norske ungdomsskoleelever identifiserer seg som ikke-heterofile, gjerne innenfor LHBT-paraplyen.

Heteroseksualitet har tradisjonelt vært ansett som den seksuelle normen og forbundet med det heteroseksuelle samleiet med reproduksjon som hensikt. Tradisjonelt har denne seksualiteten vært organisert innenfor rammen av ekteskapet mellom mann og kvinne. Kjønnsteoretikere omtaler den sosialt og kulturelt privilegerte posisjonen til heterofil praksis som heteronormativitet. Dette innebærer at kjærlighet og sex mellom personer av ulikt kjønn anses som det normale og ønskverdige. På denne måten er dessuten heteroseksualitet tett forbundet med normer for kjønn og da særlig tokjønnsmodellen, altså tenkning om kjønn som todelt og gjensidig utelukkende. Heterofili har altså historisk blitt regnet som den mest selvsagte formen for seksuelt begjær og seksuell praksis.

I tiårene etter andre verdenskrig har imidlertid seksualiteten i større grad blitt frigjort, i betydningen at ekteskapet ikke lenger ansees som en forutsetning for heteroseksuell praksis. Andre former for seksuell praksis, gjerne omtalt som LHBT, har dessuten blitt mer anerkjent, både kulturelt, sosialt og institusjonelt.

• bifili
• homofili
• heteronormativitet
• heteroseksualitet
• kjønnsidentitet
• lesbisk
• seksuell identitet
• seksualitet
• skeiv
• tokjønnsmodell

• Sue Wilkinson og Celia Kitzinger (1994). The social construction of heterosexuality i tidsskriftet «Journal of Gender Studies», årgang 3, nr. 4. https://doi.org/10.1080/09589236.1994.9960578
• J. Michael Bailey og kolleger (2016). Sexual orientation, controversy, and science i tidsskriftet «Psychological Science in the Public Interest», årgang 17, nr. 2. https://doi.org/10.1177/1529100616637616
• Willy Pedersen, Ketil Slagstad og Tilmann von Soest (2021), «Nye seksualiteter, nye kjønn?» i antologien Ungdommen redigert av Guro Ødegård og Willy Pedersen.