Begrepet kjønnsdysfori ble lansert av psykiateren Norman Fisk i 1974, i forbindelse med et medisinsk seminar om transseksualisme og kjønnsbekreftende behandling. Fisk hadde i flere år jobbet ved avdelingen for transseksualisme ved Stanford Medical University, en av de første klinikkene som tilbød kjønnsbekreftende behandling for det som den gang ble omtalt som «klassisk transseksualisme». «Klassisk transseksualisme» ble på den tiden forstått som et «insisterende behov» for å endre kjønn, ledsaget av et intenst hat mot egen kropp.
Fisk mente at behandlingsprogrammet for transseksualisme var for medisinsk og kroppslig fokusert. Ifølge Fisk var det mange av de henviste pasientene som ikke strevde med et intenst hat mot kroppen, men som likevel hadde ulike former for ubehag knyttet til kjønn i hverdagen. Disse plagene kunne forstås som et kontinuum av kjønnsdysfori, der «klassisk transseksualisme» representerte den ene ytterenden.
Videre mente Fisk at kjønnsdysfori kunne være relatert til problemer knyttet til at registrert kjønn ved fødsel opplevdes som feil, for eksempel kjønnsroller som ikke stemte med personens egne ønsker og behov. På denne måten konseptualiserte Fisk kjønnsdysfori som et psykologisk og sosialt fenomen, og ikke utelukkende medisinsk og kroppslig. Han foreslo derfor at behandling for kjønnsdysfori også skulle inkludere psykososiale tilbud, så som familie- og parterapi og psykoterapi ved behov.
Ifølge Fisk måtte kjønnsdysfori forstås som et sosialt forankret fenomen. Manglende åpenhet for kjønnsvariasjon og utradisjonelle former for kjønnsatferd og kjønnsuttrykk kunne ifølge ham forsterke kjønnsdysfori. Økt åpenhet og rom for å leve mer i tråd med egne ønsker og behov kunne på den andre siden redusere den subjektive opplevelsen av kjønnsdysfori.
På 1980- og 1990-tallet forsvant begrepet kjønnsdysfori mer eller mindre fra fagfeltet. Da DSM etter hvert skulle revideres for femte gang, ble imidlertid kjønnsdysfori foreslått som en ny betegnelse. Diagnosen transseksualisme/kjønnsidentitetsforstyrrelse ble kritisert for å sykeliggjøre personer som identifiserte seg med et annet kjønn enn det som ble registrert ved fødsel. Fagfolk, behandlere og brukeraktivister foreslo diagnosekriterier som var mindre normative, for eksempel ved å ta bort språklige vendinger som «det motsatte kjønn». Dette resulterte i den nye diagnosen kjønnsdysfori i 2013. Den nye diagnosen var en anerkjennelse av at personer kan identifisere seg utenfor tokjønnsmodellen, og åpnet opp for at det er stor variasjon i behandlingsbehov.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.