lungetuberkulose

Lungetuberkulose, infeksjon med Mycobacterium tuberculosis i lungene; den vanligste formen for tuberkulose.

Lungetuberkulose er en meget vanlig dødsårsak i u-land. Hiv-infeksjon og andre forhold har ført til økning i antall tilfeller med sykdommen i mange land. I Norge sees de fleste tilfellene av lungetuberkulose hos innvandrere som er smittet før de kom til Norge. Resten av tilfellene diagnostiseres hos eldre nordmenn som ble smittet i ung alder, og som tidligere ikke har fått effektiv medikamentell behandling. Tuberkelbasillene har ligget i dvale i årevis, men når immunforsvaret svekkes pga. høy alder, får bakteriene anledning til å formere seg og gi sykdom.

Sykdomsutvikling

Infeksjonen sitter oftest i øvre del av lungene (topplappene), hvor det hos noen pasienter kan dannes hulrom,kaverner. Ved gjennombrudd til bronkiene vil store mengder bakterier komme ut i luftveiene, og pasienten kan overføre sykdommen til andre gjennom dråpesmitte. Fra lungene kan bakteriene føres med blodet til andre organer.

Symptomer

Pasienter med lungetuberkulose har ofte dels allmennsymptomer som feber og vekttap, og dels symptomer fra lungene med bl.a. holdsmerter og langvarig hoste. Oppspyttet kan være blodig.

Diagnose

Mistanke om lungetuberkulose får man vanligvis ut fra sykehistorien, funn ved klinisk undersøkelse og røntgenundersøkelse av lungene. En sterk positiv tuberkulinreaksjon er en støtte for diagnosen. Har pasienten hoste og oppspytt fra de nedre luftveiene (ekspektorat), kan man ofte påvise tuberkulosebakteriene i oppspyttet ved mikroskopi etter spesialfarging. Man har imidlertid bare kunnet utføre sikker identifikasjon av bakteriene først etter dyrking på spesialmedier, som kan ta flere uker. Innføring av moderne bioteknologiske metoder vil medføre at sikker mikrobiologisk diagnose kan stilles raskere.

Behandling

I Norge behandler man vanligvis lungetuberkulose med tre eller fire medikamenter de første to månedene, etterfulgt av behandling med to medikamenter i minst fire måneder. De viktigste medikamentene er rifampicin og isoniazid.

Som i mange andre land, gjennomfører man i Norge nå såkalt direkte observert behandling (DOT). Dette er innført for å sikre at pasienten blir helbredet og for å hindre resistensutvikling. Det er også regler om oppfølgningen etter fullført behandling.

Flere steder i verden har tuberkulosebakteriene utviklet resistens mot ett eller flere av tuberkulosemedikamentene. Enkelte pasienter som er smittet i utlandet, må derfor behandles med andre og flere medisiner, og over lengre tid, enn den norske rutinen tilsier. Noen pasienter har også utviklet resistente bakterier fordi behandlingen i Norge ikke har vært gjennomført på en systematisk måte. Det er meget viktig at slike resistente tuberkulosebakterier ikke sprer seg. Derfor vil behandlingen og oppfølgningen av pasienter med mulige eller sikre resistente tuberkulosebakterier ofte være en komplisert og omfattende oppgave. Se også tuberkulose, BCG-vaksinasjon.

Denne artikkelen er hentet fra

Artikkelen ble sist oppdatert 13.02.2009.

Foreslå endring

Fagansvarlig for Infeksjonsmedisin

Bjørn Myrvang Oslo universitetssykehus

Fagansvarlig har ansvar for å:

  • Vurdere endringsforslag fra leserne
  • Svare på spørsmål i kommentarfeltet
  • Skrive nye artikler
  • Forvalte og oppdatere gamle artikler

Vil du bli fagansvarlig?

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.