mononukleose

mononucleosis infectiosa, kjertelfeber, monocyttangina, populært kalt kyssesyke, infeksjon som skyldes Epstein-Barr-virus (EBV). Dette viruset formerer seg i nese-svelgrommets slimhinneceller og i lymfocytter. Sykdommen har navn etter de karakteristiske forandringene i blodet, hvor antallet mononukleære (enkjernede) hvite blodceller kan være absolutt og/eller relativt økt. Særlig forekommer en type store lymfocytter med rikelig cytoplasma og nyreformet kjerne i så stort antall at de kan utgjøre opptil 85 % av de hvite blodcellene. De atypiske lymfocyttene er T-celler som reagerer mot B-lymfocytter som er infisert med EBV.

Utbredelse

Diagnosen mononukleose stilles sjelden hos barn, noe som skyldes at sykdommen har et så mildt forløp at den blir diagnostisert som forkjølelse. Den etterlater imidlertid immunitet, og antistoffer mot EBV kan påvises i blodet hos mange mennesker som aldri har fått diagnosen mononukleose. Oftest angripes halvvoksne og yngre voksne, de fleste pasienter er 15–25 år, og mononukleose forekommer ytterst sjelden etter 40-årsalderen.

Symptomer

De alminneligste symptomer og tegn ved mononukleose er snue, halsbetennelse, forstørrelse av lymfeknuter og av milten, og dessuten leverbetennelse.

Sykdommen kan begynne akutt med høy feber og muskel- og leddsmerter, men vanligvis er det en innledende fase av ca. en ukes varighet, da pasienten har lett feber og føler seg trett. I denne fasen, hvor smittestoffet formerer seg i neseslimhinnen, kan pasienten utskille virus og smitte andre.

Smitten skjer antagelig ved nær eller intim kontakt (derav navnet «kyssesyke»). Sykdommen kan opptre i små epidemier innenfor mindre grupper (skoler, kaserner). Blant annet på grunn av den ukarakteristiske innledende fasen, og fordi personer som har hatt EBV-infeksjon, kan utsondre virus uten å ha symptomer, er det vanskelig å etterspore smittekilder, og inkubasjonstiden er ikke kjent med sikkerhet.

Omkring 10. dag kommer det i typiske tilfeller en bratt temperaturstigning til ca. 39 °C og tegn på en sterk halsbetennelse: ømme, hovne mandler med et hvitaktig belegg som dekker over overflatiske sår i slimhinnen, og hevelse av lymfeknutene på halsen. Også andre grupper av lymfeknuter svulmer ofte opp, bl.a. i armhulen og i lysken, samt det lymfatiske vevet i milten og i leveren. Leverbetennelsen kan føre til gulsott. Det kan videre opptre sterk snue med tilstopping av nesen, ødem i øyelokkene og av og til et meslingaktig utslett på kroppen. Allmenntilstanden kan bli betydelig nedsatt.

Feberen kan vedvare i flere uker, men oftest begynner den å falle etter 1–2 uker, samtidig avtar miltforstørrelsen, og blodbildet blir normalt. Sykdommen etterfølges hos mange av en tretthetsperiode som kan strekke seg over uker og måneder.

Diagnosen

Diagnosen stilles på det abnorme blodbildet, halsbetennelsen og de forstørrede lymfeknutene, samt på det positive utfallet av en test (Monospot) som påviser antistoffer rettet mot formalin-behandlede erytrocytter fra hest (heterofile antistoffer).

Behandlingen

Behandlingen må innskrenke seg til å lindre symptomene.

Prognose

Alvorlige komplikasjoner, f.eks. ruptur (bristning) av en sterkt forstørret milt, hjernebetennelse eller hjernehinnebetennelse, kan forekomme, men er ytterst sjeldne.

Forfatter av denne artikkelen

Det er gjort 0 revisjoner og har kommet 0 forbedringsforslag.

Foreslå endring

Vi trenger ny fagansvarlig for Blodsykdommer

Fagansvarlig har ansvar for å:

  • Vurdere endringsforslag fra leserne
  • Svare på spørsmål i kommentarfeltet
  • Skrive nye artikler
  • Forvalte og oppdatere gamle artikler

Vil du bli fagansvarlig?

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.