Syfilis

Bakterien Treponema pallidum (spiralformet) forårsaker syfilis.

Av .
Lisens: CC BY NC 2.0

Syfilis er en kjønnssykdom som forårsakes av bakterien Treponema pallidum. Bakterien tilhører gruppen spiroketer.

Faktaboks

Uttale
sˈyfilis
Etymologi
usikker etymologi: fra gresk syn, ‘med’ og philis, ‘kjærlighet’, eller fra Syphilus, en gjeter som hadde sykdommen, og som er omtalt i et latinsk dikt av den italienske dikteren Girolamo Fracastoro fra 1500-tallet.
Også kjent som
lues veneramorbus gallicus

Syfilis kan smitte ved ubeskyttet sex. Sykdommen har vært kjent i mer enn 500 år, men er i dag sjelden i Norge.

Uten behandling kan sykdommen på sikt angripe hjertet og kroppens nervesystem. Sykdommen gir få symptomer i begynnelsen, noe som gjør at mange ikke vet at de er smittet. Bruk av kondom og det å teste seg etter ubeskyttet sex med en ny partner er de viktigste tiltakene for å hindre at sykdommen sprer seg.

Forekomst

Forekomst av syfilis i Norge 2003-2022

2003 52
2004 43
2005 24
2006 67
2007 61
2008 56
2009 76
2010 118
2011 130
2012 109
2013 285
2014 189
2015 172
2016 188
2017 224
2018 231
2019 206
2020 288
2021 163
2022 193
Kilde: Folkehelseinstituttet/MSIS

Syfilis har stor global utbredelse, men er sjelden i Norge. I 2022 ble det meldt inn 193 tilfeller.

Noen grupper har høyere risiko for å bli smittet med syfilis. Dette gjelder menn som har sex med menn, sexarbeidere og deres kunder, samt dem som har hatt ubeskyttet samleie i land utenfor Norden.

Årsak

Årsaken til sykdommen er infeksjon med syfilisbakterien, som overføres ved direkte kontakt mellom slimhinner ved vaginalt og analt samleie eller ved oralsex. Dette kalles ervervet syfilis. Syfilis kan også smitte fra mor til barn under svangerskapet og kalles da medfødt eller kongenital syfilis.

Symptomer og tegn

Syfilis har ofte blitt omtalt som «den store imitator», fordi infeksjonen så lett kan lett forveksles med en rekke andre sykdommer.

Ervervet syfilis deles inn i tidlig og sen syfilis. Til tidlig syfilis regnes primær, sekundær og tidlig latent syfilis. Til sen syfilis regnes sen latent og tertiær syfilis.

Forløpet deles i fire stadier, som kan være overlappende:

Primær syfilis

I begynnelsen vil det danne seg et sår der bakterien har kommet inn i kroppen. Det er som regel rundt kjønnsorganene, i endetarmen eller i munnen. Dette kalles primærsåret. Såret gjør som regel ikke vondt. Det er velavgrenset med opphøyd kant, rød bunn og føles hardt, som om det skulle ligge en gummiring under såret. Det blir derfor også omtalt som hard sjanker.

De fleste vil i tillegg få hovne lymfeknuter i nærheten av primærsåret. Et primærsår kan være vanskelig å oppdage hvis det befinner seg i skjeden, hals eller i endetarm. Personer med primærsår er ekstra smittsomme. Ubehandlet forsvinner såret etter opptil seks uker.

Sekundær syfilis

Sekundærstadiet begynner alt fra seks uker til to år etter at primærstadiet startet, vanligvis etter omtrent to måneder. Bakterien sprer seg nå via blodet og infeksjonen sprer seg til resten av kroppen. Dette fører til allmennsymptomer og sykdomstegn som slapphet, trøtthet, feber, hodepine og hovne lymfeknuter over hele kroppen.

Mange får også et ikke-kløende utslett, typisk på overkroppen, i håndflater og på fotsålene. Det mest karakteristiske utslettet i sekundærstadiet, roseola, består av lyserøde små flekker uten flassing, diffust spredt utover kroppen. Håravfall i flekker kan også forekomme, men flekkene er vanligvis ikke helt bare.

Sekundærstadiet varer vanligvis i 4–12 uker, og deretter går symptomene over. Hos noen kan symptomene imidlertid komme og gå i opptil to år. Symptomene på sekundær syfilis kan ligne mange andre sykdommer.

Latent syfilis

Etter sekundærstadiet går sykdommen over i en latent fase, hvor det ikke er noen symptomer. Smitten kan påvises med blodprøve. Rundt 2/3 forblir i dette stadiet, og vil ikke merke noe mer til sykdommen, selv uten behandling.

Tertiær syfilis

Mange år etter smittetidspunktet (etter 10–20 år) vil opp mot 1/3 av de ubehandlede syfilispasientene utvikle tertiær syfilis. Enkelte kan da få alvorlige symptomer fra hjerte- og karsystemet (kardiovaskulær syfilis) eller fra nervesystemet (nevrosyfilis).

Kardiovaskulær syfilis angriper hjertet og hovedpulsåren (aorta) og kan føre til aorta-aneurisme, klaffefeil i hjertet og hjertesvikt.

Nevrosyfilis angriper sentralnervesystemet, og kan føre til en form for demens, paralysis generalis, som kan ha islett av stormannsgalskap. Nerveskadene kan også ramme ryggmargen, såkalt tabes dorsalis, som kan medføre gangforstyrrelser.

I tertiærstadiet kan det også danne seg knutelignede betennelser i huden, kalt gumma, som angriper hud og beinvev.

Tertiær syfilis er meget sjelden i Norge i dag.

Diagnose

Diagnosen stilles vanligvis ved en blodprøve, men en kan også ta en prøve med en prøvepinne direkte fra et syfilissuspekt sår. Ved sen syfilis gjøres det i tillegg oftest en spinalpunksjon, for å undersøke om det har skjedd en spredning til sentralnervesystemet.

Det finnes en rekke immunologiske tester som brukes i diagnostikken. I hovedsak kan de deles i to typer: uspesifikke (antilipoidale) og spesifikke (antitreponemale). Den første typen kalles kardiolipintester (VDRL, RPR, Wassermann komplementbindingsreaksjon, se Wassermanns reaksjon) og brukes i screeningundersøkelser.

Testene er enkle og billige og har høy sensitivitet, men lav spesifisitet. Disse prøvene kan derfor være vise at pasienten har sykdom også ved enkelte andre sykdommer, som for eksempel autoimmune bindevevssykdommer, og er ikke tilstrekkelig grunnlag for diagnosen syfilis. Positive prøver må derfor undersøkes videre i tester som påviser antistoff som er spesifikke for syfilis, såkalte treponematester (TPPA, TPHA og EIA –IgG og –IgM), som har høy sensitivitet og høy spesifisitet. Slike tester brukes nå i økende grad også til screeningstester (se også serodiagnostikk). Hvis syfilis behandles senere enn seks måneder etter smitten, vil prøvene forbli positive resten av livet. Dette kalles et «serologisk arr».

Behandling

Sykdommen behandles med antibiotika. Vanligvis gis det én eller flere sprøyter med penicillin.

Uten behandling vil infeksjonen ligge latent hos de fleste, men over tid (10–20 år) vil om lag 1 av 3 syfilispasienter utvikle tertiær syfilis.

Syfilisbakterien deler seg sjelden, med omtrent 30-timersintervaller, og er bare ømfintlig for penicillin akkurat i delingsfasen. For at behandlingen skal fungere er det derfor nødvendig at det er et tilstrekkelig høyt nivå av penicillin i kroppen over lengre tid. Dette er grunnen til det gis injeksjoner med penicillininsprøyter, såkalte depotpreparater, og ikke som tabletter. Ved spredning til sentralnervesystemet må penicillin gis intravenøst.

Jarisch-Herxheimers reaksjon er et spesielt fenomen som ofte inntreffer ved behandling av syfilis, og som består i blant annet feberstigning, hodepine og eventuelt oppblussing av utslett. Reaksjonen inntrer rundt 12–24 timer etter at behandlingen er gitt, og antas å skyldes en reaksjon på bakterier som dør på grunn av penicillinet.

Forebygging

Syfilis er en meldepliktig sykdom, omtalt i smittevernloven. Av dette følger det at helsepersonell har plikt til å behandle og følge opp pasienten, for å sikre at infeksjonen er tilstrekkelig behandlet. Dessuten har både helsepersonell og pasienten selv plikt til å drive smitteoppsporing.

Det finnes ingen vaksine mot syfilis. Det å ha hatt syfilis tidligere beskytter heller ikke mot å bli smittet på nytt. Kondom beskytter mot smitte.

Les mer i Store norske leksikon

Eksterne lenker

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg