I Norge regnes ofte et kongelig reskript fra 1736 som starten på en gradvis utskilling av sinnslidende som egen sosial kategori og etablering av offentlige ordninger for mennesker med slike lidelser.
Dette ble for alvor manifestert i 1848. Da vedtok Stortinget «Lov om Sindsyges Behanding og forplejning» etter forslag fra legen Herman Wedel Major. Denne loven ga grunnlaget for utviklingen av sinnssykeasyl over hele Norge. Dette var institusjoner som ikke bare ga behandling, men som også sørget for et totalt omsorgs- og botilbud for pasientene, gjerne over lang tid og i isolerte omgivelser. Tanken var at pasientene skulle få ro og hvile, og derfor trengte å være langt borte fra samfunnet for øvrig. Dette samsvarte også med samfunnets behov for kontroll over, og beskyttelse mot uregjerlige mennesker.
Å skulle balansere mellom omsorg og hjelp til lidende mennesker på den ene siden, og beskyttelse og kontroll av farlige mennesker på den andre siden, har siden oppstarten kjennetegnet det psykiske helsevernet. Loven fra 1848 ble kun med mindre endringer stående helt frem til 1961. Da ble den erstattet av lov om psykisk helsevern. Denne ble i 1999 erstattet av den nåværende psykisk helsevernloven.
Endringene i lovene har i mindre grad ført til endringer i balansegangen mellom behandling og kontroll, men vektleggingen av frivillighet og behandling utenfor institusjoner har blitt styrket. Dette har redusert liggetiden på sykehus radikalt. I dag er hovedregelen at oppholdet på sykehus skal være kortest mulig, og at folk skal få et hjelpetilbud i nærheten av der de bor – gjerne av kommunale tjenester.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.