Med psykisk helsevern menes spesialisthelsetjenestens undersøkelse og behandling av mennesker på grunn av psykisk lidelse, samt den pleie og omsorg dette krever. Psykisk helsevern omfatter tjenester både over for barn og unge, voksne og eldre, og består av tjenester gitt ved frivillighet og i særskilte tilfeller ved tvang.

Inntil ny psykisk helsevernlov trådte i kraft i 2001 ble begrepet ofte benyttet om samfunnets samlede tiltak overfor personer med psykiske lidelser. I kjølvannet av regjeringens opptrappingsplan for psykisk helse fra 1998–2008 blir psykisk helsevern som begrep benyttet som betegnelse på tjenester fra spesialisthelsetjenesten, mens psykisk helsearbeid brukes som begrep på tjenester på lokalt, oftest kommunalt, nivå.

Ansvarlig instans

Det er de regionale helseforetakene som har ansvaret for tjenesteytingen på dette området. Hjemmelsgrunnlaget finnes i psykisk helsevernloven og spesialisthelsetjenesteloven. Vanligvis ledes tjenester innen psykisk helsevern av spesialister innen psykiatri (leger med spesialisering) eller av psykologspesialister. Andre yrkesgrupper som er sentrale innen psykisk helsevern varierer noe avhengig av om tjenestene retter seg mot voksne, eller mot barn og ungdom.

Tjenester rettet mot barn og ungdom har i tillegg til spesialister innen barne- og ungdomspsykiatri og psykologspesialister historisk sett også vært bemannet av kliniske pedagoger, kliniske sosionomer og familieterapeuter. Etter årtusenskiftet har også barnevernspedagoger, ergoterapeuter, sykepleiere og vernepleiere blitt ansatt i tjenestene, og mange også med videreutdanning og mastergrader innen familieterapi, miljøterapi og psykisk helsearbeid.

Tjenester for voksne har innen psykisk helsevern tradisjonelt vært dominert av spesialister i voksenpsykiatri, psykologspesialister og sykepleiere med spesialisering innen rusbehandling, miljøterapi eller psykisk helsearbeid. Vi finner også ergoterapeuter og sosionomer innen psykisk helsevern for voksne og de senere årene har også vernepleiere i økende grad blitt ansatt i psykisk helsevern. Mange av dem også med videreutdanning og master innen området.

I etterkant av regjeringens opptrappingsplan for psykisk helse på begynnelsen av 2000-tallet har også medarbeidere med brukererfaring eller erfaringskonsulenter dukket opp som en gruppe ansatte. Dette er personer som med utgangspunkt i egen erfaring med psykiske lidelser har tilegnet seg en kompetanse til bruk innen psykisk helsevern.

Hovedprinsipper

Hovedprinsippet for behandling innen psykisk helsevern er skreddersøm. Det betyr at hjelpen skal tilbys utfra den enkeltes behov og kapasiteter og tilbys på en slik måte at den oppleves å være til hjelp. Pasienter med behov for langvarige og koordinerte tilbud har en lovmessig rett til å få utarbeidet en individuell plan som bidrar til helhetlige og sammenhengende hjelpetilbud.

Samtidig er situasjonen ikke alltid slik at verken pasienter eller pårørende har oversikt over hva som kan være god hjelp. Det er derfor de siste årene utviklet nasjonale faglige retningslinjer for behandling av de fleste psykiske lidelser der myndighetene gir kunnskapsbaserte anbefalinger basert på hva som har vist seg å være hjelpsomt for pasienter med tilsvarende diagnoser.

Slike retningslinjer er veiledende, men pasienter og pårørende har rett til å bli informert om hva som er anbefalt behandling. Samtykke til behandling og frivillighet skal i utgangspunktet legges til grunn ved all ytelse av helsetjenester, også innen psykisk helsevern. De allmenne bestemmelsene knyttet til samtykke, informasjon og medvirkning i pasientrettighetsloven vil da gjelde som vanlig. Kunnskap er avgjørende for at pasienter skal kunne medvirke og treffe informerte valg om egen psykiske helse. De nasjonale faglige retningslinjene er tilgjengelige hos Helsedirektoratet.

Tvungent psykisk helsevern

Dersom et menneske med en alvorlig psykisk lidelse ikke ønsker å motta hjelp, kan det i særskilte tilfeller og under bestemte vilkår opprettes tvungent psykisk helsevern. I slike situasjoner kan det fastsettes at vedkommende skal tas hånd om med tvang. Kriteriene for dette er gitt i psykisk helsevernloven (§ 3-3). Her fremkommer det at pasienten skal undersøkes av to leger, hvorav én skal være uavhengig av den ansvarlige institusjon (jamfør § 3-1).

Denne undersøkelsen må munne ut i en samstemt vurdering av at pasienten har en alvorlig sinnslidelse og at etablering av tvungent psykisk helsevern er nødvendig for å hindre at vedkommende på grunn av sinnslidelsen enten a) får sin utsikt til helbredelse eller vesentlig bedring i betydelig grad redusert, eller det er stor sannsynlighet for at vedkommende i meget nær framtid får sin tilstand vesentlig forverret, eller b) utgjør en nærliggende og alvorlig fare for eget eller andres liv eller helse.

Tvangen kan omfatte innleggelse i institusjon. Ved slik innleggelse kan det om nødvendig fattes vedtak om bruk av spesielle tvangsmidler for å dempe voldsom aktivitet eller tvangsbehandling med bestemte legemidler. Alle vedtak om tvangsbruk skal være begrunnet og nøye dokumentert. De kan påklages til en overordnet instans, oftest kontrollkommisjonen, som skal prøve alle sider ved tvangsvedtaket. For øvrig har Helsetilsynet i fylket tilsynsansvar med tjenesteytingen innenfor psykisk helsevern.

Historie

I Norge regnes ofte et kongelig reskript fra 1736 som starten på en gradvis utskilling av sinnslidende som egen sosial kategori og etablering av offentlige ordninger for mennesker med slike lidelser.

Dette ble for alvor manifestert i 1848. Da vedtok Stortinget «Lov om Sindsyges Behanding og forplejning» etter forslag fra legen Herman Wedel Major. Denne loven ga grunnlaget for utviklingen av sinnssykeasyl over hele Norge. Dette var institusjoner som ikke bare ga behandling, men som også sørget for et totalt omsorgs- og botilbud for pasientene, gjerne over lang tid og i isolerte omgivelser. Tanken var at pasientene skulle få ro og hvile, og derfor trengte å være langt borte fra samfunnet for øvrig. Dette samsvarte også med samfunnets behov for kontroll over, og beskyttelse mot uregjerlige mennesker.

Å skulle balansere mellom omsorg og hjelp til lidende mennesker på den ene siden, og beskyttelse og kontroll av farlige mennesker på den andre siden, har siden oppstarten kjennetegnet det psykiske helsevernet. Loven fra 1848 ble kun med mindre endringer stående helt frem til 1961. Da ble den erstattet av lov om psykisk helsevern. Denne ble i 1999 erstattet av den nåværende psykisk helsevernloven.

Endringene i lovene har i mindre grad ført til endringer i balansegangen mellom behandling og kontroll, men vektleggingen av frivillighet og behandling utenfor institusjoner har blitt styrket. Dette har redusert liggetiden på sykehus radikalt. I dag er hovedregelen at oppholdet på sykehus skal være kortest mulig, og at folk skal få et hjelpetilbud i nærheten av der de bor – gjerne av kommunale tjenester.

Les mer i Store norske leksikon

Litteratur

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg