sosialpsykiatri

Sosialpsykiatri er en retning innen psykiatrien som analyserer miljømessige, klassemessige, familiære og andre sosiale og kulturelle faktorers betydning for sinnslidelser, både deres årsaker, utforming og forløp. Sosialpsykiatrien er opptatt av psykiske lidelser som gruppefenomener i befolkningen og lidelsenes betydning for ulike sosiale problemer.

Rent praktisk forsøker sosialpsykiatrien også å medvirke til at alle med psykiske lidelser får likeverdige tilbud om behandling og annen omsorg samt trygdeytelser og annen økonomisk støtte for å hjelpe på de sosiale og økonomiske konsekvensene av slike lidelser. Sosialpsykiatrien blir gjennom dette en utøvende del av sosialpolitikken.

Behandlingsmessig utnytter sosialpsykiatrien sosiale påvirkninger og sosiale prosesser som terapeutiske og forebyggende virkemidler.

Sosialpsykiatrien har utdypet kunnskapen om hvilke sosiale påvirkninger som kan skape grobunn for senere psykiske lidelser, som for eksempel familiesplittelse, uharmoniske oppdragelsesforhold, psykiske avvik hos foreldrene, lav sosial status, dårlige miljøforhold, mye sosial uenighet og splittelse og så videre. I de senere årene har denne forskningen også kastet lys over hvilke miljøforhold som beskytter mot mentale lidelser. Den har funnet at stabile familieforhold, tilhørighet til grupper med godt samhold og sterkt verdimessig, kulturelt eller religiøst fellesskap og tilgang til gode muligheter for utfoldelse av egne anlegg og evner, gir god beskyttelse, både for barn og voksne.

Sosialpsykiatrien består således av en forskningsretning, av et målrettet klinisk arbeid for å yte psykisk lidende mest mulig sosial rettferdighet, og av visse metoder for forebyggelse og behandling av sinnslidelser. I behandlingsarbeidet er den sosialpsykiatriske retningen preget av prinsippet om å behandle pasientene i det miljøet de lever i og eventuelt å påvirke andre som står pasientene nær. Denne retningen kommer derfor til å legge vekt på at psykiaterne også skal yte bistand til andre som har kontakt med pasienten, for eksempel primærleger, NAV eller, når det gjelder barn, lærere og rådgivere i skolen. Tiltak som styrker og eventuelt videreutvikler sosiale nettverk i lokalsamfunnet, ansees særlig viktig for at man skal kunne forebygge psykiske lidelser og redusere de funksjonelle konsekvensene dersom en psykisk lidelse allerede foreligger.