surrogati

Gestasjonell surrogati innebærer at unnfangelsen skjer utenfor surrogatens kropp og med en annen kvinnes kjønnsceller. Det befruktede egget settes så inn i surrogatens livmor, som på forhånd er klargjort ved hjelp av tilførsel av hormoner. Det benyttes moderne reproduksjonsteknologi, IVF eller ICSI.

Den som leverer egget ved gestasjonell surrogati kan være intendert mor eller en eggdonor som ikke er tiltenkt juridisk eller sosialt foreldreskap til barnet. Sædcellen som befrukter egget kan komme fra intendert far eller fra sæddonor. Barnet kan altså være genetisk i slekt med begge de intenderte foreldrene, én av dem, eller ingen.

Surrogati velges i våre dager av både par og enslige, i de aller fleste tilfeller fordi deres medisinske eller sosiale forhold gjør det vanskelig å få barn på vanlig måte. Blant de intenderte foreldrene finner man heterofile par med fertilitetsproblemer, homofile par og enslige. Manglende livmor, habituell abort, underlivskreft eller tilstander som kan gjøre et svangerskap risikofylt for mor og barn er medisinske forhold som kan ligge bak valget om å bruke surrogati for å bli foreldre.

Det skilles gjerne, både i vanlig språkbruk og i enkelte lands lovverk, mellom kommersiell og altruistisk surrogati. I kommersielle surrogatikontrakter får surrogaten betaling for å bære fram barnet, mens hun i såkalte altruistiske arrangementer i høyden får kompensert utgifter knyttet til svangerskapet og eventuelle tapte arbeidsinntekter.

Surrogati er ikke lovlig i Norge, i den forstand at barneloven fastslår at: «avtale om å føde et barn for en annen kvinne er ikke bindende» (kapittel 2, paragraf 2).

I bioteknologiloven heter det at «Befruktede egg kan bare settes inn i livmoren til den kvinnen som skal være barnets mor.» (kapittel 2, 15). Gestasjonell surrogati er slik forbudt å praktisere for norsk helsepersonell.

Norsk lov hindrer per i dag ikke norske statsborgere å inngå i surrogatikontrakter i utlandet, og det er velkjent at nordmenn de siste tiårene har brukt surrogat i land som USA, India og Ukraina. Det finnes ikke sikre tall på hvor mange norske barn som er født av surrogat i utlandet, men det er trolig snakk om flere hundre. Siden 2009 har den norske ambassaden i New Delhi, India registrert i underkant av 100 barn født til norsk far av surrogatmor i India (2014). India har dog strammet inn sine regler og tillater ikke lenger surrogati for utenlandske statsborgere. For USA, den andre store destinasjonen for nordmenn som reiser utenlands for surrogati, finnes det ikke tall.

Sammenligning av ulike lands lovverk er vanskelig fordi svært få land i verden har en omfattende og spesifikk lovgivning rundt surrogati. Hellas og Sør-Afrika er blant unntakene, og i begge disse landene er kun gestasjonell, altruistisk surrogati tillatt under gitte omstendigheter.

I andre land er praksisen enten ikke regulert, eller – som i Norge, Tyskland og Sverige – delvis regulert gjennom for eksempel lov om assistert befruktning eller i barneloven. I disse landene er det ikke straffbart å inngå surrogatikontrakter, men slike kontrakter er ikke bindende, og det er forbudt for helsepersonell å bistå med IVF i denne sammenheng.

I blant annet Australia og Nederland er altruistisk surrogati tillatt, men ikke kommersiell. Det er heller ikke lov å bruke surrogatens egne egg til unnfangelsen (tradisjonell surrogati). Surrogati i alle former er tillatt i India, men ikke mot betaling og bare for landets egne borgere. Det er også tillatt i Ukraina, Russland, Thailand og flere stater i USA. I atter andre land er surrogatikontrakter eksplisitt forbudt og det er straffbart å inngå dem. Dette gjelder for eksempel Italia.

Israel skiller seg ut som det eneste landet der surrogati er tilbudt og styrt av det offentlige. Loven begrenser imidlertid sterkt hvilke kvinner som kan være surrogater, og bare infertile heterofile par kan bruke surrogat.

De siste tiårene har såkalt transnasjonal surrogati, der parten som ønsker barn engasjerer en surrogat i et annet land enn sitt eget, fått stadig større omfang. Motivet for å reise utenlands er ikke bare å oppsøke mer liberal lovgivning, men også lavere priser. Mens surrogatiprosessen kan koste så mye som 1,5 millioner norske kroner i California, har de såkalte intenderte foreldrene ofte betalt mindre enn en tredjedel av dette i India.

Tradisjonell surrogati innebærer at surrogaten unnfanger barnet ved hjelp av egne kjønnsceller, og dermed er barnets genetiske mor. Denne formen for surrogati er beskrevet i historiske kilder i flere kulturer. I motsetning til ved adopsjon er intensjon om overførsel av omsorg for barnet, samt juridiske rettigheter til barnet, gjerne klar allerede før unnfangelse.

Tradisjonell surrogati kan praktiseres innenfor rammene av norsk lov og det er kjent at dette har foregått i Norge. Her vil partene selv stå for unnfangelsen, som altså skjer i surrogatens kropp med hennes egg. Ved fødsel vil surrogat oppgi intendert far som barnets legale far. Surrogaten vil bli registrert som barnets mor, men vil si fra seg foreldreskapet så raskt som mulig etter fødsel, og en eventuell partner av intendert far kan dermed adoptere barnet.

Slike arrangementer vil ikke bli registrert som surrogati, og omfanget av dem er vanskelig å anslå. Det er lite trolig at det har stor utbredelse. Private avtaler om at surrogatens rettigheter og plikter opphører ved fødselen, har ingen juridisk gyldighet, og arrangementet er dermed risikabelt for begge parter.

• assistert befruktning
• graviditet
• befruktning hos mennesket
• ROPA-metoden
• bioteknologiloven
• eggdonasjon

• Tidsskrift for Den norske legeforening: Språkspalten – surrogat, surrogati og surrogatibarn
• Lov om barn og foreldre (barnelova). Kapittel 2
• Lov om humanmedisinsk bruk av bioteknologi m.m. (bioteknologiloven). Kapittel 2

• Hochschild, Arlie (2009). «Childbirth at the Global Crossroads». The American prospect, 19. september 2009.
• Napley, Kingsley, Claire Wood og Katie Newbury (2013). «International surrogacy laws are not keeping up with changing social patterns» . Lexology
• Teman, Elly (2010): Birthing a Mother. The Surrogate Body and the Pregnant Self. University of California Press