ulcerøs kolitt

Ulcerøs kolitt, kronisk betennelsessykdom i tykktarmens slimhinne; overflateepitelet blir ødelagt, og pasienten får blødninger og diaré. Betennelsen starter oftest, og er mest intens, i den nederste delen av tykktarmen og i endetarmen.

UTBREDELSE

Ulcerøs kolitt rammer særlig mennesker mellom 15 og 40 år, men kan forekomme i alle aldere. Sykdommen opptrer noe hyppigere hos kvinner enn hos menn. Ca. 10 % av pasientene er barn. I Norge blir det hvert år registrert ca. 10 nye tilfeller per 100 000 innbyggere.

ÅRSAKER

Årsaken til sykdommen er ukjent. Ulcerøs kolitt tilhører gruppen av tykktarmsbetennelser som også inkluderer Crohns sykdom. I ca. 20 % av tilfellene er det ikke mulig å si om det er ulcerøs kolitt eller Crohns sykdom i tykktarmen (intermediær kolitt).

Mye tyder på at ulcerøs kolitt er en autoimmun sykdom hvor kroppens immunsystem oppfatter tykktarmepitelcellene som fremmede, og produserer antistoffer mot et overflateprotein som disse cellene produserer. Antistoffene ødelegger cellene ved å aktivere et proteinsystem (se komplement) som ødelegger tykktarmscellene.

SYMPTOMER

Allmennsymptomer

Ikke sjelden ledsages lidelsen av feber, tretthet, appetittmangel, kvalme og uttalt sykdomsfølelse.

Av og til, særlig hos barn og unge, kan sykdommen begynne akutt, men som regel utvikles symptomene langsomt over en periode på uker eller måneder. Sykdommen begynner nesten alltid i nedre del av tykktarmen (rectum), og i lette tilfeller er ødeleggelsen ikke større enn at tilhelningen i noen grad holder tritt. I begynnelsen opptrer det derfor bare litt blod og slim på en ellers normal avføring.

Sykdommen kan imidlertid spre seg oppover mot tynntarmen, slik at hele tykktarmen blir syk. Både graden av slimhinnebetennelse og hvor stor del av tykktarmen som er betent, kan imidlertid variere.

Ulcerasjoner

Tykktarmens overflate er normalt flat med mange utførselsganger fra grunne slimproduserende kjertler (krypter). Ved ulcerøs kolitt fylles kryptene ofte med bakterier og hvite blodceller (granulocytter) som fører til ansamlinger av puss, såkalte kryptabscesser. Når abscessene brister, oppstår det dype sår eller ulcerasjoner (derav navnet på sykdommen). Fra sårene siver det ut store mengder vevsvæske og blod, som sammen med voldsomme slimavsondringer fra den irriterte slimhinnen, kan fører til hyppige (20–30 ganger i døgnet eller mer), smertefulle, tynne og slimete avføringer blandet med blod og puss.

Anemi, væske- og salttap

Selv om mange pasienter bare har en endetarmsbetennelse (proktitt), ser man ofte en progresjon av sykdommen hvor betennelsesprosessen tiltar, samtidig med at større områder av tykktarmen blir syk. Avføringene blir da løsere og hyppigere, og inneholder konstant blod og puss. En gang imellom kan det tømmes ut større eller mindre porsjoner med friskt blod. Diareen fører til væske- og salttap, og blodtapet til anemi.

Tarmmuskulaturen

Betennelsen irriterer også muskulaturen i tarmen. Denne trekker seg krampaktig sammen, slik at de angrepne delene av tarmen forkortes og forsnevres. Muskelkontraksjonene fremkaller sterke, anfallsvise, jagende eller borende smerter og en nesten konstant avføringstrang.

Etter hvert som den kroniske betennelsen sprer seg, skades tarmmuskulaturen og erstattes i større eller mindre grad av et fibrøst bindevev som skrumper, slik at tykktarmen til slutt omdannes til et slapt og trangt rør.

Toksisk megakolon

Sykdommen er kronisk, men med utpregede svingninger som en sjelden gang fører til akutt kraftig forverring hvor betennelsesprosessene sprer seg til alle cellelagene i tarmen. Dermed skades bl.a. nervecellene i tarmveggen, slik at muskulaturen lammes, og tarmen kan bli utspilt. Denne komplikasjonen kalles toksisk megacolon. Tilstanden kan føre til kretsløpssjokk på grunn av væsketapet, og bakterier kan trenge gjennom tarmslimhinnen til blodet og fremkalle blodforgiftning (sepsis). Et hurtig kirurgisk inngrep hvor tykktarmen fjernes kan imidlertid redde de fleste pasienter med toksisk megacolon.

Nederste del av tynntarmen

Selv om sykdommen nesten utelukkende er lokalisert til tykktarmen, kan den spre seg til den nederste delen av tynntarmen (ileum, såkalt back wash ileitis). Man har funnet samme type tykktarmceller i denne delen av tynntarmen som de tykktarmcellene som ødelegges av immunsystemet.

Ekstraintestinale manifestasjoner

Ekstraintestinale manifestasjoner oppstår ofte hos pasienter med ulcerøs kolitt. Det vil si at de får andre sykdommer som delvis henger sammen med grunnsykdommen, og som delvis blir utløst av tarmbetennelsen. Pasienter som har den vevstypen (HLA-B27) som er assosiert med Bekhterevs sykdom, får ofte denne sykdommen som følge av tarmbetennelsen (gjelder ca. 5 % av pasientene). De kan også få andre sykdommer, som regnbuehinnebetennelse (iridosyklitt, se uveitt), kronisk betennelse av gallegangene (primær skleroserende kolangitt, PSC), og hudsår som ikke gror (pyoderma gangrenosum). Den alvorligste komplikasjonen er imidlertid tykktarmskreft, som opptrer hyppigere etter som man har aktiv sykdom over mange år. Denne komplikasjonen er imidlertid blitt mye mindre vanlig etter at behandlingen av sykdommen er blitt bedre. I tillegg kontrolleres pasientene jevnlig, slik at eventuelle forstadier til kreft (celleforandringer) oppdages tidsnok til at man kan hindre at det oppstår kreft.

DIAGNOSE

Man stiller diagnosen ved å inspisere tarmslimhinnen, enten gjennom et stivt instrument som gransker den nedre delen av tarmen (se rektoskopi), eller ved et bøyelig instrument som tillater inspeksjon av hele tykktarmslimhinnen (koloskopi). Ved hjelp av slike instrumenter kan man ta prøver av slimhinnen til mikroskopisk undersøkelse.

BEHANDLING

Medikamenter

I de lettere tilfellene forsøker man med et betennelsesdempende preparat, vanligvis salazosulfapyridin, som spaltes til sulfapyridin og salisylsyre. Virkningen sitter hos salisylsyredelen, slik at de pasientene som utvikler allergi mot sulfadelen, kan bruke medikamenter som bare inneholder salisylsyredelen. Dersom dette ikke er nok til å dempe betennelsen, bruker man ofte et glukokortikoid, oftest prednison, som har en uttalt betennelsesdempende virkning.

Kirurgi

Dersom betennelsen ikke lar seg kontrollere, eller bivirkningene av de sterke betennelsesdempende medikamentene blir for store, kan det bli nødvendig å operere bort tykktarmen. Likeledes bør tykktarmen fjernes dersom vevsprøver fra tykktarmslimhinnen viser tegn til at kreft kan utvikles (celleforandringer, dysplasi). Hvor mye av tarmen som blir fjernet, er avhengig av hvor utbredt sykdommen er, men hovedregelen er at man fjerner hele tykktarmen. De operasjonstekniske metodene er svært gode, og ofte lager man et kunstig endetarmsreservoar som festes til endetarmsåpningen, slik at pasienten slipper å få utlagt tarm (se stomi). Når tarmen er fjernet, er pasienten i prinsippet frisk, og med moderne operasjonsmetoder merker pasienten svært lite til operasjonen.

PROGNOSE

Ulcerøs kolitt er en alvorlig sykdom, men pasientens leveutsikter er svært gode ved riktig behandling.

Forfattere av denne artikkelen

Artikkelen ble sist oppdatert 29.12.2013.

Foreslå endring

Vi trenger ny fagansvarlig for Fordøyelsessystemet

Fagansvarlig har ansvar for å:

  • Vurdere endringsforslag fra leserne
  • Svare på spørsmål i kommentarfeltet
  • Skrive nye artikler
  • Forvalte og oppdatere gamle artikler

Vil du bli fagansvarlig?

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.