Hørsel er evnen til å oppfatte lyd. Høresansen hos mennesket er knyttet til øret, og omfatter oppfattelsen av lyd, sansingen av lydbølger, trykkbølger, i det mediet som omgir oss. Hos mennesket er det bølger i luften som påvirker høresansen, og vi oppfatter lyd med frekvens fra cirka 20 Hertz til cirka 20 000 Hertz og med et lydtrykk som er omtrent en milliondel av atmosfæretrykket. Grensene varierer noe fra individ til individ. Enkelte dyr, som for eksempel delfiner, kan høre svingninger helt opp til 200 000 Hertz. Andre dyr igjen, som for eksempel mus, kan ikke høre basstoner. Hvis et menneske oppfatter høyere toner enn det som er vanlig, snakker man om overhørsel.
Hørsel. Diagrammet viser hvilke toner et menneske normalt kan høre. Området er begrenset oppad av smerteterskelen, nedad av høreterskelen, til høyre av øvre tonegrense som er de høyeste lydfrekvenser som kan høres, til venstre av nedre tonegrense. Hertz (Hz) er antall svingninger per sekund. Lydtrykknivået (i dB) er lydtrykket i forhold til det svakeste lydtrykk som kan oppfattes, ca. 0,00002 Pa (N/m2).
Hørsel. Fra en punktformet lydkilde brer lydbølgene seg radiært gjennom luften. Tegningen viser hvordan de forplanter seg i det ytre øre, i mellomøret og i det indre øret. Gjennom den ytre øregangen (1) overføres de til mellomøret ved hjelp av trommehinnen (2). Vibrasjonene som lydbølgene skaper i trommehinnen, overføres til de små, sammenleddede ørebenene, først til skaftet av hammeren (3), deretter til ambolten (4) og til slutt stigbøylen (5). Denne har en «fotplate» som passer inn i en tilsvarende åpning, det ovale vindu (6), mot det indre øret. Stigbøylens vibrasjoner bringer bevegelser i vestibularapparatets perilymfe (7 og 8). Vibrasjonene forplanter seg gjennom vindingene i sneglehuset (9), hvor deres energi blir omgjort til nervøse lydinntrykk, før de utlignes mot det runde vindu (10). Bildet er hentet fra papirleksikonet Store norske leksikon, utgitt 2005-2007.
Hørselen. Til venstre: Et audiogram, en kurve over verdier som kommer frem ved hørselsmålingen. Den normale hørselskurven er merket med blått, hørselskurven merket med rødt er eksempel på støyskade. — Til høyre: Hørselen svekkes med alderen. Kurvene viser gjennomsnittsverdier i forskjellige aldersgrupper.
Lydoverføringen
Svingningene overføres fra trommehinnen gjennom mellomørets benkjede, det vil si hammeren, ambolten og stigbøylen, til det indre øret. Her påvirkes de omtrent 30 0000 sansecellene som sitter langs den 35 millimeter lange basilarmembranen. Den mekaniske energien i lydbølgene omformes i sansecellene og ledes som elektriske signaler via hørenerven til hjernestammen og derfra til forskjellige deler av hjernen, spesielt til tinninglappen hvor signalene kommer til bevissthet som hørselsinntrykk.
Følsomhet
Tonehøyde
Forskjellige tonehøyder svarer til svært bestemte steder på basilarmembranen. Øret er meget følsomt for forandringer i tonehøyden (frekvensen). Menneskeørets difference limen, det vil si den minste forskjellen i lydfrekvens som kan oppfattes, er på 0,3 prosent i svingetallet.
Lydstyrke
Som lydstyrkemåler har øret en meget stor skala. Forholdet mellom den svakeste lyden vi kan oppfatte og den lyden som gjør vondt i øret er cirka én til en billion (1:1012). Øret er mest følsomt for toner med frekvens mellom 1000 Hertz og 4000 Hertz. For gradvis dypere basstoner blir følsomheten gradvis mindre, det samme gjelder for toner med gradvis økende frekvens. Små barn kan antakelig høre toner med svingetall helt opp til 40 000 Hertz. Evnen til å høre toner med høye frekvenser avtar med alderen. Den minste lydstyrken en tone kan ha for å kunne oppfattes, kalles høreterskelen.
Lydkvalitet
Hørselen omfatter imidlertid ikke bare evnen til å kunne høre en lyd, men også til å gjenkjenne den og tyde den. Skal man måle hørselen, må man ikke bare måle høreterskelen, men også evnen til å oppfatte tale. Disse to går ikke alltid parallelt. Selv ved relativt god lydoppfatning kan taleforståelsen være dårlig på grunn av nedsatt evne til å skjelne (diskriminere) mellom de forskjellige fonemer, stavelser og ord. Diskriminasjonsevnen kan vi bestemme ved taleaudiometri. Man kan også få et grovt inntrykk av diskriminasjonsevnen og hørselen ved å bestemme i hvilken avstand et menneske kan høre hviske- og talestemme.
Hørselstesting
Audiometer finnes i to hovedtyper: rentoneaudiometer og taleaudiometer, som er kombinert i ett apparat. Hørselstapet for rene toner og tale angis i desibel, i forhold til normal hørsel.
Rentoneaudiogram
Rentoneaudiogram er en registrering av hørselen overfor rene toner idet man for de enkelte frekvensers vedkommende måler den svakeste tone som kan høres, høreterskelen. Terskelen måles både for luftledning (aerotympanal ledning) og for beinledning (lyden ledes til det indre øret via knoklene i kraniet). Derved registreres hvilke toner som kan høres og eventuelt graden av hørselshemming for de enkelte toner. Rentoneaudiogrammet kan også vise om et hørselstap skyldes lidelse i det ytre øret og mellomøret (mekanisk hørselstap) eller skade av det indre øret og hørenerven (nevrogent hørselstap).
Rentoneaudiometer måler ørets evne til å oppfatte rene toner. Det består av en tonegenerator som kan frembringe rene toner i frekvensområdet 125 Hertz til 8000 Hz med hel eller halv oktavs intervall. Med en forsterker kan lydtrykket som måles i desibel i forhold til et referansetrykk på 20 mikropascal, varieres fra så vidt hørbar lyd (0 desibel) til 110 desibel, som er 100 milliarder ganger så sterk. Undersøkelsen foregår ved at forskjellige toner sendes enkeltvis og med forskjellige styrker gjennom hodetelefoner. Undersøkelsen foregår i lydisolert rom, camera silens. Ved å tegne resultatene i kurveform fås et audiogram. Det finnes også rentoneaudiometre hvor frekvensen kan forandres kontinuerlig, Békésy-audiometer.
Taleaudiogram
Taleaudiogram er en registrering av evnen til å oppfatte utvalgte tallord, en- og tostavelsesord. Taleterskelen angir den lydstyrken som må til for at halvparten av ordene oppfattes.
I taleaudiometri benyttes et utvalg av tallord, en- og tostavelsesord som er representativt for språket. Ordene er lagret digitalt og kalibrert slik at de får ensartet innbyrdes forståelighet. Lydstyrken kan reguleres og avleses på en skala. Resultatet opptegnes i kurveform, taleaudiogram. Prøven utføres dels med hodetelefoner, dels med høyttaler i fritt felt. Det siste brukes ved tilpasning av høreapparater. Det finnes også spesialaudiometre for diagnostiske prøver for å finne ut om årsaken til et hørselstap sitter i det indre øret eller i sentralnervesystemet.
Oto-akustisk emisjon
Ørets funksjonalitet kan også kontrolleres ved å måle oto-akustisk emisjon (OAE). Når øret mottar bestemte typer lydsignal, genereres et svarsignal i det indre øret. Øret fungerer som en liten høyttaler og svarsignalet kan plukkes opp med en mikrofon i øregangen. Sammenhengen mellom eksitasjonssignalet og svarsignalet (emisjonssignalet) kan brukes diagnostisk. OAE brukes rutinemessig på nyfødte for å kontrollere om hørselen er normal.
Subjektiv lydfornemmelse
Subjektiv lydfornemmelse eller tinnitus (øresus) oppstår ved irritasjon av det indre øre eller hørselssentrene i hjernen og kan også forekomme ved sykdommer i mellomøret. Mer ubestemt sus i hodet kan forekomme ved alminnelig svekkelse eller på rent nervøst grunnlag, ofte uten samtidig nedsettelse av hørselen. Pulserende øresus synkront med pulsen i blodårene kan skyldes karsykdommer.
Les mer i Store norske leksikon
Fagansvarlig for Øre
Kommentarer (1)
skrev Miiam| Avoll
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.