kikhoste

Kikhoste er meget smittsomt. Smitten overføres med de mikroskopiske dråpene som slynges ut fra pasientens nese og munn når han snakker, hoster og nyser (dråpesmitte, dråpeinfeksjon). Forkjølelsen (det katarralske stadium, se katarralia) begynner 5–14 dager etter smittetidspunktet og kan vare opptil et par uker og noe lenger enn vanlig forkjølelse. Deretter setter den typiske hosten inn, og dette paroksysmale (eller konvulsive) stadiet kan vare fra to uker til to måneder. Det vanlige er fire uker. Pasienten ansees som smittefarlig fra forkjølelsen begynner til seks uker etter det første egentlige kikhosteanfallet. I dette tidsrommet bør han, så sant det er mulig, isoleres fra barn som ikke har hatt sykdommen eller ikke er vaksinert mot den.

Anfallene består av en rekke hurtige, gjøende hosteanfall som hindrer pasienten i å trekke pusten. Hosteanfallene avbrytes derfor av lange, pipende innåndinger, og under disse innåndingene er stemmespalten nesten lukket. Huden kan bli blå (cyanotisk) på grunn av oksygenmangel, og det kan opptre mindre blødninger: Man kan blø neseblod, og kar kan briste i øyets bindevevshinne. Oppkast forekommer hyppig, og det er viktig å gi barnet noe å spise rett etter at det har kastet opp. Hos spedbarn kan det inntre kramper og bevisstløshet. I alvorlige tilfeller kan det være opptil 40 anfall i døgnet, noe som kan føre til en livsfarlig utmattelsestilstand. Barn under ett år bør derfor legges inn på sykehus.

Det opptrer ingen feber, og temperaturforhøyelse er tegn på at det er kommet til en komplikasjon, for eksempel bronkitt, lungebetennelse eller mellomørebetennelse.

I rekonvalesensen og i mange måneder etter kan slimhinnene være overfølsomme, slik at det kommer kikhostelignende anfall under vanlige forkjølelser.

Diagnosen kan stilles under forkjølelsesstadiet ved dyrking av bakterier fra nesesvelget, og i noen tilfeller kan man da forebygge eller mildne hostestadiet ved behandling med antibiotika. Førstevalget er erytromycin – som er det eneste middel som har bevist effekt. Virkningen er størst når behandlingen starter i de første ukene. På grunn av kikhostens diffuse begynnelsessymptomer blir imidlertid diagnosen vanligvis stilt så sent at utryddelse av bakteriene ikke kan forhindre at slimhinnene blir påvirket av bakterienes giftstoff. Behandlingen må for øvrig gå ut på å styrke pasienten og mildne symptomene.

I Norge startet man i 1952 et vaksinasjonsprogram mot kikhoste. Ved rutinemessige barnevaksinasjoner gis kikhostevaksine når barnet er rundt tre måneder gammelt. Man gir i første omgang tre innsprøytninger med 3–4 ukers mellomrom. Et år senere gis som oftest en fjerde innsprøytning. Vaksinasjonen gir ikke full beskyttelse, men vil alltid mildne forløpet. Dette kan gjøre at det blir vanskelig å stille diagnosen. Et overstått angrep av kikhoste gir heller ikke alltid fullstendig, livsvarig immunitet. Kikhostevaksinen har en viss komplikasjonsfrekvens, og fra 1998 benyttes det i Norge en ny kikhostevaksine med færre bivirkninger.

I dag (2006) gis kikhostevaksinen sammen med vaksine mot tetanus, difteri, invasiv Haemophilus (Hib) og poliomyelitt ved alder tre måneder, fem måneder og 11–12 måneder. Etter toårsalder har det ikke vært vanlig å vaksinere mot kikhoste – fordi sykdommen hos større barn er mindre plagsom og sjelden dødelig. Imidlertid har kikhoste hos større barn vist seg å være et større problem enn man har kunnet akseptere. Fra skoleåret 2005–2006 er det derfor tilbud om en «påfyllingsdose» (booster) til alle barn i andre klasse. Denne vaksinen vil også inneholde vaksiner mot tetanus og polio.

Den franske legen Guillaume de Baillou (1538–1616) gav en skildring av de smittsomme sykdommene som herjet i Paris 1570–1579, og i hans avhandling finnes den første klare og detaljerte beskrivelse av kikhoste. Kikhoste var en av årsakene til den store barnedødeligheten i eldre tid.

• infeksjonssykdommer
• bakterier
• barnevaksinasjonsprogrammet
• vaksine