lymfeknute

Lymfeknutene ligger stort sett nær kroppens sentrum, slik at lymfe fra store vevsområder kanaliseres gjennom hver knute. For beinas vedkommende ligger de fleste lymfeknutene i lysken, for armene i armhulen, for hodet langs halsen, for lungene i lungeroten og for tarmene i tarmkrøset. Til sammen har vi mellom 500 og 1000 lymfeknuter i kroppen.

Lymfeknutene er små og ovale eller bønneformede, fra noen få millimeter opp til et par centimeter lange. De er omgitt av en bindevevskapsel og har derfor en fast konsistens. Vevet i lymfeknuten deles i en ytre bark og en indre marg.

Man kan undersøke lymfeknuter ved å lage tynne snitt som man ser på gjennom lysmikroskop. Ved farging av slike snitt blir barken mørkere enn margen, noe som skyldes store mengder små lymfocytter som ligger spesielt tett i barken. Barken ligger opp mot den siden hvor de tilførende lymfeårene tømmer seg inn gjennom bindevevskapselen som omgir lymfeknuten.

Inne i lymfeknutene vider lymfeårene seg ut til store hulrom (sinuser). Sinusene er spesielt brede i margen. På kryss og tvers gjennom sinusene går tynne drag (bjelker) av kollagenfibre som er kledd med endotel. På bjelkene henger makrofager som «spiser opp» partikler som kommer flytende med lymfen (fagocytose).

Lymfeknutene inneholder først og fremst store mengder lymfocytter, en type hvit blodcelle. Lymfocyttene er klonefordelt med hensyn til hva slags antigener de kan gjenkjenne. Ettersom det er så mange ulike antigener, er det tilsvarende et enormt antall ulike kloner. I gjennomsnitt er derfor hver enkelt klon liten, det vil si at det er relativt få lymfocytter som kan gjenkjenne et gitt antigen.

Dersom lymfocyttene var spredt tilfeldig rundt i kroppen, ville det gå lang tid før tilstrekkelig mange antigenspesifikke lymfocytter oppdaget et invasjonsforsøk. Det kunne dermed oppstå stor skade før lymfocyttene fikk mobilisert motreaksjoner. To faktorer bidrar til å løse problemet:

1. For det første er ikke lymfocyttene tilfeldig fordelt i vevene, men oppholder seg vesentlig i spesielt lymfatisk vev hvor det er stor mulighet for at antigen hurtig oppdages dersom det har trengt inn i kroppen. Lymfeknutene er nettopp slikt spesielt lymfatisk vev som virker som «veisperringer» eller kontrollposter for lymfe.
2. For det andre ligger ikke lymfocyttene i ro, men foretar en uopphørlig vandring mellom de forskjellige lymfeknutene og også andre lymfatiske organer som milten, mandlene (tonsillene) og lymfatisk vev i tarmveggen.

Ved infeksjon i et vevsområde, for eksempel i en finger, vil bakterier flyte med lymfestrømmen til de drenerende lymfeknutene, for eksempel i armhulen. Knutene svulmer da opp til mangedobbelt størrelse og kan kjennes som faste, glatte og ømme kuler. På samme måte kan celler som løsner fra kreftsvulster (metastaser), flyte med lymfen og slå seg ned og danne nye svulster i de drenerende lymfeknutene. Disse fenomenene er en logisk følge av lymfeknutenes funksjon.

Lymfocyttene kommer til lymfeknutene med blodbanen. I stedet for å fortsette videre med blodet fester de seg til blodåreveggen. Lymfocyttene trenger så gjennom åreveggen inn i lymfeknutevevet. Normalt vandrer om lag 10 000 lymfocytter fra blodbanen inn i en ettgrams lymfeknute i løpet av ett sekund. Lymfocyttene blir i lymfeknutene noen timer. Dersom de ikke støter på sitt spesielle antigen, forlater de lymfeknutene med fraførende lymfe og går tilbake til blodbanen.

Siden de enkelte lymfocyttene føres tilfeldig med blodstrømmen til forskjellige lymfeknuter, vil de i løpet av kort tid ha vært innom mange lymfeknuter på utkikk etter «sitt» antigen. Vandringen med blodbanen til lymfatisk vev og med lymfebanen tilbake til blodet kalles lymfocyttresirkulasjon.

Når en lymfeknute stimuleres med antigen, mangedobles blodgjennomstrømningen og lymfocyttinnvandringen øker til cirka 30 000 i sekundet. De antigenspesifikke lymfocyttene forlater ikke lymfeknuten igjen, men holdes tilbake. Siden nye lymfocytter stadig strømmer inn, forårsaker dette en opphoping av spesifikke lymfocytter. Dermed blir den lokale immunresponsen kraftig forsterket. De spesifikke lymfocyttene deler seg og differensieres til effektorceller og hukommelsesceller. Økt blodgjennomstrømning, lymfocyttinnvandring og celledeling fører til at lymfeknutene blir forstørret.

Etter at de spesifikke lymfocyttklonene er ekspandert, begynner de å forlate lymfeknutene. Effektorcellene har endret vandringsmønster og vil blant annet vandre til områder hvor det foregår en betennelsesreaksjon, slik at lymfocyttenes immunsvar i økende grad overføres til invasjonsstedet. Lymfeknutene, sammen med milten, mandlene og peyerske plakk, er dermed sete for igangsetting av immunreaksjoner. Også hukommelsescellene forlater lymfeknuten og starter resirkulasjon. På denne måten spres den immunologiske hukommelsen til hele kroppen. Selv om samme antigen skulle starte et invasjonsforsøk et annet sted i kroppen, blir det dermed møtt med en forsterket sekundærrespons.

Høyendotelvenylene ligger i den dype delen av lymfeknutenes barkområder. Dersom B-celler møter antigen her, vandrer de videre opp til ytre del av barken hvor de danner kulerunde ansamlinger, såkalte follikler. Inni folliklene er det spesialiserte celler med lange utløpere som kalles follikulære dendrittiske celler (FDC). FDC kan holde antigen på overflaten i uker og måneder og dermed medvirke til forlenget stimulering av lymfocyttene. Dette er viktig blant annet for vedlikehold av immunologisk hukommelse. Dessuten muliggjør det såkalt affinitetsmodning av B-cellenes reseptorer. Dette skjer ved at B-cellene, som kan reagere på FDC-bundet antigen, undergår mutasjoner og deretter må konkurrere om fortsatt binding til antigen for å overleve. Det skjer da en seleksjon av lymfocytter som har reseptorer med høy affinitet.

Affinitetsmodningen er et viktig bidrag til mer effektivt immunsvar ved senere møte med samme antigen. Det lymfatiske vevet i milten, mandlene og peyerske plakk har på samme måte follikler, med tilsvarende funksjon. T-cellene gjennomgår ikke tilsvarende affinitetsmodning og vandrer derfor i liten grad til folliklene.

Forstørrede eller ømme lymfeknuter er relativt vanlig. Oftest skjer dette i forbindelse med en infeksjon. Hvis den det gjelder har andre symptomer på infeksjon, kan endringene i lymfeknutene oftest forklares av infeksjonen. Det er da vanligvis ikke nødvendig med utredning eller behandling rettet mot lymfeknutene. Pasientens tilstand og årsak til infeksjonen bestemmer videre håndtering, og lymfeknutene vil vanligvis normaliseres i løpet av få uker. Infeksjoner kan ha ømme og/eller forstørrede lymfeknuter som eneste symptom.

I noen tilfeller er lymfeknuter forstørret eller får endret form og konsistens som en del av kreftsykdom. Det kan være primær lymfekreft (lymfom) eller spredning til lymfeknuter fra kreft annet sted i kroppen. Disse lymfeknutene er vanligvis ikke ømme. Mistanken om kreft er større hvis den det gjelder har eller har hatt kjent kreftsykdom, og det er da nødvendig å kontakte lege. Endringer i lymfeknuter kan også være første tegn på kreftsykdom, og mange blir derfor bekymret når de merker endringer i lymfeknuter.

Det er oftest ikke nødvendig å utrede endringer i lymfeknuter videre, men det er hensiktsmessig å snakke med og bli undersøkt av fastlege hvis man ikke har infeksjon. Fastlege må da vurdere om det er nødvendig med videre utredning eller om man kan se det an noen få uker. Hvis man har en infeksjon, er det den tilstanden som bestemmer om man bør oppsøke lege.

Den beste undersøkelsen av lymfeknuter er ultralyd. Utseende til de aktuelle lymfeknutene vurderes, og man kan videre ta ultralydveiledet prøve fra unormale lymfeknuter. Ved finnålsprøve er det ikke nødvendig med bedøvelse før prøvetaking, men hvis man skal bruke større nål (biopsi), settes det som regel lokalbedøvelse først.

Det er ikke alltid ultralyd og prøve fra lymfeknutene er tilstrekkelig fordi denne type diagnostikk kan være vanskelig. I noen tilfeller fjerner man hele lymfeknuter for avklaring. Det kan gjøres i lokalbedøvelse eller i narkose (generell anestesi) avhengig av lokalisering og størrelse på aktuelle lymfeknute.

Det er vanlig med undersøkelse av lymfeknuter som en del av utredning ved påvist kreftsykdom. Det kan gjøres ved ultralyd, men CT, MR og PET kan også være aktuelt. Ved behandling av noen krefttyper gjøres rutinemessig undersøkelse av vaktpostlymfeknuter for å kunne klassifisere i sykdomsstadium.

• immunsystemet
• bakterier
• virus
• lymfebaner