Parasitter

Parasitter. Livssyklus hos oksebendelorm, Taenia saginata, og svinebendelorm, T. solium. Hvert marksegment, kalt proglottid, inneholder kvinnelige og mannlige kjønnsorganer, og livmorhulen med 15 til 20 grener er full av egg. Eggene kan sees ved mikroskopering av avføring. Hver proglottid er bevegelig når den passerer ut med avføringen.Når bendelormen modnes, utvikler den seg til to deler, scolex (hodet) og marksegmentene. Scolex er den fremre delen med sugekopper og eventuelt haker som den fester seg med i tynntarmen. Det utvikles mange marksegmenter, som til sammen danner en fullstendig mark som kan bli flere meter lang.Scolex (hodet) hos Taenia saginata har fire sugekopper, hos T. solium finnes det i tillegg en rekke haker.

Av /Store medisinske leksikon ※.
Amøben Entamoeba histolytica sluker en rød blodcelle
Entamoeba histolytica forårsaker akutt tykktarmsinfeksjon.

Parasitter er organismer som sameksisterer med andre organismer (verter) på bekostning av disse. Typisk får parasitten sine næringsstoffer fra verten, og forbindelsen er ødeleggende for verten. Parasitten er fysiologisk avhengig av verten og utnytter næring som verten har tatt opp (for eksempel bendelorm), eller nyttiggjør seg vertens kroppsvev.

Faktaboks

Etymologi
av gresk parasitos, egentlig ‘gjest’
Også kjent som

snyltere

En parasitt kan forbli i vertsdyret livet ut, eller bare gjennom en del av sin livssyklus. En organisme kan være helt eller delvis parasittisk, og den kan være verts- eller stammespesifikk eller i stand til å parasittere på en rekke verter. Noen parasitter forårsaker få og milde symptomer, mens andre påfører vertsdyret sykdom som i verste fall kan være dødelig. Parasittisme som samlivsform hører inn under begrepet symbiose.

Parasitter som angriper mennesker, omfatter protozoer (encellete dyreorganismer), helminter (ormer, som rundormer, bendelormer og ikter), edderkoppdyr (flått og midd) og noen insekter (lus). Virus og sykdomsfremkallende sopp og bakterier er i prinsippet også parasitter.

Noen bakterietyper er til gagn for vertsdyret (for eksempel ved å begrense antall skadelige mikroorganismer, se normalflora) og er derfor egentlig ikke parasitter. Hvis verten lider tydelig skade eller dør på grunn av parasitten, kalles parasitten patogen, det vil si sykdomsfremkallende.

Inndeling

Parasittene deles inn i to grupper: utvendige og innvendige parasitter, også kalt ekto- og endoparasitter.

Innvendige parasitter

De innvendige parasittene lever intracellulært, det vil si i celler, eller inne i vertens vev, noe som kalles intercellulært. I menneskekroppen lever de i blodårer og lymfekar, i de forskjellige cellene (cellegrupper og kjertler), i kroppsvevene og i forskjellige organer, særlig i tarmene.

Til disse hører protozoer (encellete dyr), ormer av gruppen bendelorm, rundorm og ikter, samt virus, bakterier og sopp.

Ofte er smitteveien for endoparasitter inntak av forurenset mat eller drikkevann. Protozoen Toxoplasma gondii er en parasitt som kan gi infeksjonssykdommen toxoplasmose etter at man har fått i seg cyster fra rått kjøtt eller fra avføring fra katter.

Giardia og Cryptosporidium er endoparasitter som kan smitte via inntak av forurenset vann eller mat, men også direkte fra person til person.

Smitteveien for endoparasitten er Plasmodium, som kan gi malaria, er vektorbåren, det vil si at parasitten overføres via en organisme som er bærer av smittestoffet. Vektor for Plasmodium er Anopheles-myggen som overfører parasitten når den stikker og suger blod.

Invasive soppinfeksjoner er parasittiske. De fleste invasive mykoser forårsakes av Candida spp. og Aspergillus.

Utvendige parasitter

De utvendige parasittene lever på kroppsoverflaten til verten. Noen ganger befinner de seg her bare i en kort periode mens de tar opp næring, for deretter å forlate verten. Andre slår seg til på verten i lengre tid eller permanent, ofte på typiske steder som i utvendige kroppsåpninger, under neglene, i håret, i ørene, øynene eller nesen, og de forlater ikke verten frivillig.

Til de utvendige parasittene hører blodsugende insekter som malaria- og gulfebermygg, tsetsefluer, lus og lopper, samt sopp, bakterier og virus. Noen av insektene kan være særlig farlige overførere (vektorer) av innvendige parasitter, dette gjelder blant annet malaria, gul feber og sovesyke.

I andre tilfeller (for eksempel når det gjelder filarier) er de utvendige parasittene å betrakte som mellomverter. De er et nødvendig utviklingssted for larvestadiene, som først oppnår full utvikling i den endelige verten eller hovedverten. Noen parasitter trenger flere forskjellige mellomverter for å kunne fullføre sin livssyklus.

Utbredelse

Parasitter har en enorm utbredelse på verdensbasis. Langt de fleste forekommer i tropiske og subtropiske strøk.

Sykdomsfremkallende egenskaper

Måten parasittene utnytter sin vert og påfører vedkommende skade på, varierer fra art til art. Vertens helsetilstand og genetiske predisposisjon spiller en ikke ubetydelig rolle, særlig vertens naturlige forsvarsmekanismer.

I noen tilfeller blir kroppsvevet direkte angrepet av parasitten, slik at det kan oppstå blødninger. Når parasitter hoper seg opp, kan visse åpninger og passasjer bli blokkert, særlig tarmene og enkelte kjertler og lymfekar. Blokkeringer kan blant annet forårsake elefantiasis, hjerteinfarkt og hjerneblødning. Noen parasitter trenger gjennom veggen i tarmkanalen og kan for eksempel forårsake bukhinnebetennelse.

Parasittene kan forstyrre vevenes stoffskifte. Parasitten som forårsaker amøbedysenteri (Entamoeba histolytica) slår seg for eksempel ned i vevet i tykktarmen og forårsaker betennelse der.

I tillegg kan bakterier på betennelsesstedet trenge inn i blodomløpet og blant annet forårsake blodforgiftning eller hjernehinnebetennelse. På denne måten kan også visse encellete dyr (amøber) komme inn i blodomløpet og transporteres til viktige organer (leveren og lungene), hvor de kan gjøre betydelig skade.

Der det opptrer betennelse og infeksjoner, forsøker vevene å reparere skaden ved å bygge opp igjen de skadede delene ved nydannelse, og senere ved innkapsling av parasittene, for eksempel ved cystedannelse i leveren ved infeksjon med Echinococcus granulosus. Cellene i vevene øker da sin normale aktivitet, noe som kan føre til utvikling av arrdannelse og svulster. Verten kan også påføres skade av giftvirkningen fra parasittenes stoffskifteprodukter som omfatter både nitrogenholdige avfallsprodukter og giftstoffer (toksiner). For eksempel skiller trypanosomene (se Trypanosoma) ut giften som forårsaker sovesyke. Stoffet som hakeormen utskiller, motvirker blodlevring. Ormen forårsaker derfor lokale blødninger og lever av blodet. Dette fører over tid til blodmangel (anemi), se også hakeorminfeksjon og parasittsykdom.

Forebygging

Forebyggelse av parasittinfeksjoner skjer først og fremst ved god hygiene og ved å forhindre insektstikk. Insektbårne parasitter kan reduseres ved at man angriper mellomverter ved for eksempel sprøyting mot visse insekter.

Behandling

Behandling av parasittinfeksjoner kan i mange tilfeller gjøres ved bruk av antiparasittære midler. Som for andre antimikrobielle legemidler, er det imidlertid utviklet resistens mot mange av disse midlene.

Fire representative parasitter og deres sykdommer

Parasitt Sykdom Infeksiøs form Smittevei Utbredelse
Trichomonas vaginalis Utflod Trofozoitt Direkte/seksuelt Hele verden
Entamoeba histolytica Amøbedysenteri, diaré, levercyste Cyste/trofozoitt Direkte/seksuelt, indirekte/fekalt/oralt Hele verden, områder med dårlig hygiene
Ascaris lumbricoides Diaré Egg Indirekte/fekalt/oralt Områder med dårlig hygiene
Plasmodium falciparum Malaria Sporozoitt Anophelesmygg Tropiske og subtropiske områder

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg