DDT

DDT, insektmiddel, nå stort sett forbudt i den vestlige verden på grunn av opphopning i fettvev hos mennesker og dyr og fordi det ikke brytes ned i naturen. DDT løser seg opp i parafin og lignende stoffer, men er særlig blitt anvendt i pulverform.

DDT er en nervegift som hemmer overføringen av impulser mellom nerveceller og mellom nerveceller og muskler. Insektene opptar stoffet gjennom «huden» på føttene og lammes og dør i løpet av få timer. Stoffet brytes ned meget langsomt og bevarer sin giftighet i lang tid. Særlig under 2. verdenskrig og i årene etter har DDT spilt en uhyre viktig rolle i bekjempelsen av landbrukets skadedyr og av insekter som overfører sykdommer som malaria, sovesyke og flekktyfus. Uheldigvis utvikler f.eks. fluer og mygg motstandskraft mot stoffet i løpet av få generasjoner, og en kampanje mot f.eks. malaria må derfor gjennomføres med stor intensitet. I Norge arbeides det kontinuerlig med opprydding av DDT-forurensninger i naturen.

På grunn av den langsomme nedbrytningen er DDT blitt utbredt med vind og vann over hele kloden. DDT finnes i næringsmidler og kan påvises i vevene hos alle organismer. I de anvendte konsentrasjonene er DDT ikke giftig for varmblodige dyr, men det lagres i fettvevet og kan konsentreres i f.eks. den næringskjeden som fører fra insekter til insektetende småfugler og derfra til rovfugler. Det har vist seg at DDT kan føre til stoffskifteforstyrrelser med atferdsforandringer og nedsatt forplantningsevne, bl.a. fordi fuglene produserer egg som har så tynt skall at de skades under rugingen. Dyreforsøk har bekreftet disse og andre erfaringer. Det er ikke påvist skadelige virkninger hos mennesker. Av hensyn til miljøet er bruk av DDT underlagt strenge restriksjoner i mange land, deriblant Norge. Stoffet er fortsatt brukt i insektbekjempelsen i tropiske områder.