DDT

DDT er en nervegift som hemmer overføringen av impulser mellom nerveceller, og mellom nerveceller og muskler. Insekter tar opp stoffet gjennom «huden» på føttene og lammes og dør i løpet av få timer. Stoffet brytes ned meget langsomt og bevarer sin giftighet i lang tid.

Særlig under andre verdenskrig og i årene etter har DDT spilt en enormt viktig rolle i bekjempelsen av landbrukets skadedyr og av insekter som overfører sykdommer som malaria, sovesyke og flekktyfus. Uheldigvis utvikler for eksempel fluer og mygg motstandskraft mot stoffet i løpet av få generasjoner, og en kampanje mot for eksempel malaria må derfor gjennomføres med stor intensitet. Etter krigen ble DDT et viktig bekjempelsesmiddel mot skadeinsekter i landbruket over hele verden. Det bød på mange fordeler, samtidig som bruken ikke ble ansett som helsefarlig for mennesker.

Stoffet er fortsatt brukt i insektbekjempelse i tropiske områder.

I Norge arbeides det kontinuerlig med opprydding av DDT-forurensninger i naturen.

DDT har direkte virkning mot helsefarlige insekter som fluer, mygg, lopper og lus og mot skadeinsekter i landbruket som trips, teger, biller, og larver av sommerfugler og bladveps. Bier, rovinsekter og snylteinsekter ble også drept, derimot ikke midder.

På grunn av den langsomme nedbrytningen er DDT blitt utbredt med vind og vann over hele kloden. DDT finnes i næringsmidler og kan påvises i vevene hos alle organismer. I konsentrasjonene som brukes er ikke DDT giftig for varmblodige dyr, men det lagres i fettvevet og kan konsentreres i for eksempel den næringskjeden som fører fra insekter til insektetende småfugler og derfra til rovfugler. Det har vist seg at DDT kan føre til stoffskifteforstyrrelser med atferdsforandringer og nedsatt forplantningsevne, blant annet fordi fuglene produserer egg som har så tynt skall at de skades under rugingen. Dyreforsøk har bekreftet disse og andre erfaringer.

Forbud eller sterke restriksjoner for bruken ble i 1970-årene innført i en rekke land over hele verden. I Norge ble DDT forbudt i 1970. Unntatt var dypping av granplanter for bekjempelse av gransnutebille ved skogplanteskolene, men også denne bruken ble forbudt fra og med 1989.

DDT ble fremstilt av den tyske kjemikeren Othmar Zeidler i 1874, men de insektdrepende egenskapene ble først oppdaget i 1939–1940 av den sveitsiske forskeren Paul Hermann Müller. Utallige liv blant soldater og sivilbefolkning ble reddet av bruken under andre verdenskrig, og Müller ble tildelt Nobelprisen i medisin eller fysiologi i 1948 for sin innsats.

• insekticider
• insektmidler
• biologisk bekjempelse
• Rachel Carson

• Nobelstiftelsen: Paul Müller