Edvard Ingjald Moser, (født 1962), norsk psykolog, professor ved Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet (NTNU). Edvard Moser leder Kavli-instituttet for systemnevrovitenskap (Kavli Institute for Systems Neuroscience) og er nestleder ved Senter for nevrale nettverk (Centre for Neural Computation). Senteret og instituttet sameksisterer, og Mosers ektefelle, May-Britt Moser, er leder ved senteret og nestleder for instituttet.

Moser-ekteparet er blant de mest sentrale forskerne innenfor nevrovitenskap internasjonalt og har mottatt en rekke utmerkelser gjennom karrieren. I 2014 ble de, som første nordmenn noensinne, tildelt Nobelprisen i fysiologi og medisin. De fikk prisen sammen med den amerikansk-britiske forskeren John O'Keefe, for deres oppdagelser av cellestrukturer som utgjør et posisjoneringssystem (gitterceller) i hjernen.

Edvald Moser er cand. psychol. fra Universitetet i Oslo, der han i 1995 tok doktorgraden i nevrovitenskap under veiledning av professor Per Andersen. Sentralt her sto hjernestrukturen hippocampus’ betydning for dyrs (og menneskers) evne til å orientere seg i rommet.  

I 1996 flyttet han til NTNU sammen med sin kone og ble førsteamanuensis i biologisk psykologi. I 1998 ble han professor i nevrovitenskap ved samme universitet.

På 2000-tallet begynte ekteparet Moser å interessere seg for entorhinalkorteks, en hjernestruktur som ligger nær hippocampus og som kommuniserer med denne. Ved å registrere aktiviteten til nerveceller i entorhinalkorteks hos forsøksdyr som går rundt i et bur, oppdaget de nerveceller som bare var aktive når dyret var på bestemte punkter i buret. Disse punktene var fordelt svært regelmessig ut over buret og utgjorde til sammen et gitter (engelsk «grid»). Disse cellene ble kalt gitterceller («grid cells»). Gittercellene antas å representere, eller kode, omgivelsene rundt oss, og deltar i dannelsen av et mentalt kart over omgivelsene våre.

Oppdagelsen må ses i sammenheng med John O’Keefes oppdagelse av stedceller («place cells») i hippocampus tidlig på 1970-tallet. Stedcellene er aktive når et forsøksdyr bare er på ett bestemt sted i buret sitt. Viktige er også hoderetningsceller («head direction cells») i en annen struktur som ligger nær hippocampus (presubiculum) og som ble oppdaget av James Ranck på 1980-tallet.

Man kan tenke seg at kombinasjonen av disse strukturene danner et mentalt kart over omgivelsene og angir det stedet på kartet der dyret befinner seg og hvilken retning det har. Dette systemet registrerer også hastigheten som dyret beveger seg med gjennom egne hastighets-nerveceller («speed cells»).  En egen type nerveceller er kantceller («border cells»). Disse registrerer når dyret nærmer seg en begrensning av omgivelsene, som kant eller en vegg. Kantcellene ble beskrevet av Moser i 2008.

Mosers arbeid kaster lys over dyrs og menneskers stedsans og vår evne til å orientere oss i våre omgivelser. Funnene har også betydning for forståelsen av sykdommer som angriper entorhinalkorteks og omkringliggende hjernestrukturer. Viktigst i så måte er Alzheimers sykdom, en demenssykdom som blant annet kan gi redusert orienteringsevne.

Moser har publisert mange og viktige arbeider, blant annet beskrivelsen av gittercellene fra 2005 i tidsskriftet Nature, beskrivelsen av kantceller fra 2008 (også i Nature).

Moser har fått flere viktige priser og utmerkelser, blant annet Fernströmpriset (2008), Louis-Jeantets pris i medisin (2011), Anders Jahres pris (2011), Körberprisen (2014) og Nobelprisen i fysiologi og medisin (2014). 

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.