Juklerød-saken

Juklerød var første gang tvangsinnlagt på Gaustad sykehus i 1971–1972 med diagnosen paranoia, religiøs kverulant type, en diagnose han selv sterkt bestred riktigheten av. Bakgrunnen for innleggelsen var hans sterke engasjement mot nedleggelsen av en skole der hans datter var elev. Aksjonen mot nedleggelse fikk den gangen ikke medhold, men Juklerød fortsatte å føre en kamp i avisspaltene mot nedleggelsesvedtaket. Angrepene i avisene kom etter hvert til å rette seg mot myndigheter og det politiske systemet i vid forstand. Han ble på denne tid skilt, og sa opp jobben. Det var i den situasjonen at han ble tvangsinnlagt på Gaustad for første gang.

Under det første oppholdet på Gaustad ytret Juklerød sterk misnøye med og kritikk av psykiatrien. Han forsøkte å overtale andre pasienter til å gjøre motstand mot behandlingsopplegget. På sykehuset ble han tvangsmedisinert med antipsykotika uten at det eller samtaler med behandlere hadde nevneverdig effekt. Han ble derfor utskrevet.

I de to årene som fulgte brukte han mer og mer tid, til slutt all tid, på å kjempe mot den uretten han mente han hadde vært utsatt for. Det utviklet seg til at han også skrev en rekke brev med sterke personangrep på personer i lokalmiljøet og etter hvert også personer i egen familie, blant annet hans fraskilte kone. Brevene ble oppfattet å være av truende art, noe som resulterte i at han ble vurdert som farlig og ble tvangsinnlagt på nytt i 1974. Da det heller ikke nå tilkom endring i hans adferd, og da han ikke ble vurdert som farlig for andre, ble han etter to måneder utskrevet mot sin vilje. Men diagnosen ble opprettholdt.

Han nektet nå å reise fra sykehusområdet i protest mot diagnosen og det han oppfattet som skadelig psykiatrisk behandling. Han oppholdt seg dels i et telt på sykehusområdet; dels i en brakke og dels i gangene i velferdsbygget. Samtidig klistret han opp plakater en rekke steder på sykehuset med personangrep mot overlegene ved sykehuset og psykiatrien generelt som han betegnet som djevelsk. Han fortsatte å kreve en erklæring om at han ikke var og aldri hadde vært sinnssyk.

På det tidspunktet var saken allerede en stor mediesak, men nå tiltok mediekningen sterkt i omfang. Mange så i Juklerød et eksempel på hva samfunnet og en grusom psykiatri kunne gjøre med et menneske. Disse betraktet Juklerød som menneskerettighetsaktivist og mente at diagnosen var feil og at den representerte et overgrep mot en psykisk frisk mann. Andre så en tragisk skjebne i form av en bitter mann som ikke hadde tålt krenkelsen knyttet til at hans kamp mot nedleggelsen av skolen ikke ble tatt til følge og at han derfor hadde utviklet en paranoid psykose med religiøst innhold som ødela både egen familie og eget liv.

Juklerød gjorde flere fremstøt i rettsvesenet for å få kjent diagnosen ugyldig, men han fikk hverken i tingretten (byretten) eller i lagmannsretten medhold. Han ble boende på sykehusområdet og fortsatte sin kamp frem til sin død i 1996.

Juklerødsaken bidro til en mer pågående kritikk fra opinionen av lukkede psykiatriske systemer. Slik bidro saken til mer åpenhet omkring psykiatriske pasienters situasjon og rettigheter og til blant annet lettere adgang til journalinnsyn. Dette var endringer som allerede var i gang i denne tidsperioden. Saken viste også hvor komplisert det er å håndtere denne type saker og at innleggelse i psykiatrien ikke alltid er den beste løsningen.

• psykiatriens historie

• Espen Schaanning (2010). «Sannhetsforkjempere» i Arr: idéhistorisk tidsskrift vol 22, nr 4.
• Torbjørn Vatnaland (2010). Juklerødsaken. Tell forlag.