Kjønnsbekreftende behandling er ulike medisinske og fysiske inngrep som utføres for å bedre samsvaret mellom en persons kjønnsidentitet og kjønnsuttrykk. Det er oftest snakk om kjønnsbekreftende behandling for personer med kjønnsinkongruens eller andre som regner seg som transpersoner.

Noen eksempler på kjønnsbekreftende behandling er hormonterapi, kirurgi, hårfjerning og kosmetiske inngrep.

Rekonstruksjon av bryster etter brystfjerning på grunn av kreft, fjerning av skjeggvekst hos kvinner eller fjerning av bryster hos menn med gynekomasti kan også regnes som kjønnsbekreftende behandling for ciskjønnede.

Behandling for personer med kjønnsinkongruens

De fleste medisinske behandlinger for kjønnsinkongruens gjøres etter fylte 16 år.

Det offentlige behandlingstilbudet for kjønnsinkongruens finnes ved Rikshospitalets Nasjonale behandlingstjeneste for kjønnsinkongruens. All medisinsk behandling i Norge er regulert gjennom de såkalte LEON-prinsippene, altså at behandling skal gis på laveste mulige omsorgsnivå. Kjønnsbekreftende behandling anses som en oppgave som må tilbys i spesialisthelsetjenesten. Det innebærer at en person må henvises fra sin fastlege før vedkommende kan bli vurdert for behandling ved Rikshospitalets behandlingstjeneste. Imidlertid kan hormoner også foreskrives av fastleger. Det er uenighet om fastleger har lov til å skrive ut kjønnsbekreftende behandling uten at pasienten først har vært innom Rikshospitalets Nasjonale behandlingstjeneste for kjønnsinkongruens.

I tillegg tilbyr enkelte private leger ulike former for kjønnsbekreftende behandling, for eksempel hormoner eller kirurgi.

Etter anbefaling fra Helsedirektoratet om desentralisering av tilbudet, ble det opprettet regionale sentre ved Sykehuset i Vestfold og St. Olavs hospital.

Pubertetsutsettende behandling

Hos barn og unge ønsker en iblant å utsette pubertetsutviklingen, fordi de kroppslige endringene i forbindelse med puberteten kan gjøre ubehaget knyttet til kjønnsinkongruens verre. Meningen med denne behandlingen er å unngå utvikling av bryster hos dem med registrert som jente ved fødselen og behåring, mørk stemme og penisvekst hos dem registrert som gutt ved fødselen. Tanken er derfor at pubertetsutsettende behandling gir ungdommene mer tid til å utforske kjønnsidentitet og kjønnsuttrykk uten at kroppen endres.

Pubertetsutsettelse kan gis i noen få år før en avgjørelse tas om enten å avslutte all hormonbehandling eller gå over til feminiserende/maskuliniserende hormoner. Pubertetsutsettelse fører altså ikke nødvendigvis til videre kjønnsbekreftende behandling.

Dersom ungdommen oppfyller kriteriene for diagnosen kjønnsinkongruens, og er psykisk, kroppslig og sosialt stabil, blir man anbefalt til endokrinologisk vurdering etter fylte 16 år.

Endokrinologisk behandling

Ved 16 års alder har ungdommen nådd den helserettslige myndighetsalderen og kan gi sitt eget samtykke. Det vil ved behov bli foretatt en individuell vurdering av modenhet. Ideelt sett bør beslutningen om behandling tas av ungdommen, familien og behandlingsteamet sammen. Alle pasienter blir drøftet i et tverrfaglig team før de henvises til en barneendokrinolog.

Personer registrert som jente ved fødselen får tilbud om behandling med testosteron, personer registrert som gutt ved fødsel får tilbud om østrogen samt antiandrogen behandling. Dette settes inn i en forsiktig opptrapping for å etterlikne den fysiologiske puberteten, og behandlingen følges opp med blant annet skjelettmodning.

Det er fullt mulig for den enkelte å slutte på hormonbehandling hvis det er ønskelig. Noen av endringene som følger av hormonbehandling er irreversible, for eksempel utvikling av skjeggvekst og mørkere stemme, er irreversibelt. Andre endringer, for eksempel fettfordeling, krever kontinuerlig tilførsel av femininiserende hormonbehandling. Noen går på hormonbehandling livet ut, mens andre slutter en periode. Det kan være stor individuell variasjon i hvordan hormonbehandlingen virker på den enkelte.

Kirurgisk behandling

All kirurgisk behandling utføres på Avdeling for plastikk- og rekonstruktiv kirurgi ved Oslo universitetssykehus, bortsett fra fjerning av livmor og eggstokker, som utføres på gynekologisk avdeling. Kirurgisk behandling kan gis etter tverrfaglig utredning i den nasjonale behandlingstjenesten. Alderstersklene bør ses på som et minimumskriterium og ikke noe som i seg selv indiserer aktive tiltak.

Ingen kirurgisk behandling er påkrevet, og det er svært ulikt hva personer med kjønnsinkongruens ønsker av behandling.

På grunnlag av lovendringene vedrørende juridisk kjønn fra 1. juli 2016 er det ikke lenger påkrevet at personer som ønsker å skifte juridisk kjønnsstatus, først må gjennomgå sterilisering. Det er i dag flere unge personer som avventer å fjerne indre genitalier, og det er heller ikke alle som ønsker ytre genital kirurgi.

Hvis man ble registrert som jente ved fødselen, finnes det mulighet for å fjerne brystene (mastektomi) ved 18 års alder, men det anbefales minst ett år med hormonbehandling før dette. Fra 18 års alder tilbys man også fjerning av eggstokker og livmor. Fjerning av livmor er frivillig.

Hvis man ble registrert som gutt ved fødselen, får man ved 18 års alder tilbud om brystforstørrende behandling og operasjon av underlivet.

Noen kirurgiske inngrep eller andre former for kjønnsbekreftende behandling, så som hårfjerning og visse kosmetiske inngrep, kan gjennomføres i det private helsevesenet, men da må personen selv finansiere behandlingen.

Psykologisk behandling

I tillegg til medisinsk behandling anbefales det at personer med kjønnsinkongruens tilbys psykologisk behandling ved behov. Slik behandling skal forebygge psykisk uhelse og følge opp eventuelle psykiske lidelser, som for eksempel angst eller depresjon. Det er kjent at transpersoner og andre med kjønnsinkongruens har økt fare for psykiske vansker som følge av stigma og diskriminering. Psykologisk behandling er frivillig. Tilbudet er gjerne knyttet til den sosiale transisjonen, altså prosessen med å komme ut for omverdenen som transperson. Psykologisk behandling for kjønnsinkongruens har som målsetning å hjelpe personen med å leve best mulig i tråd med sin kjønnsidentitet.

Psykologisk behandling som tar sikte på å behandle eller endre en persons kjønnsidentitet kalles konverteringsterapi. Dette er sterkt frarådet og i strid med samtlige fagetiske retningslinjer for helsepersonell, både i Norge og internasjonalt. Konverteringsterapi er ansett som uetisk og har store negative konsekvenser for den som blir utsatt for det. I tillegg er det uvirksomt, og flere tiår med psykologisk forskning viser at det ikke er mulig å påvirke en persons kjønnsidentitet.

Historisk utvikling

Legen og sexologen Magnus Hirschfeld var den første til å organisere kjønnsbekreftende behandling for kjønnsinkongruens. Hirschfeld drev et etter hvert berømt institutt for seksualforskning i Berlin på begynnelsen av 1900-tallet. Den gangen ble kjønnsinkongruens omtalt som transvestisme og senere transseksualisme. Hirschfeld begynte å tilby hormonbehandling til personer som mer eller mindre permanent levde som det motsatte kjønn, for å gjøre det enklere å leve i tråd med ens kjønnsidentitet, altså transisjonen. Den første underlivsoperasjonen ble gjennomført i regi av Hirschfeld og og hans kolleger i 1931.

Klinikken til Hirschfeld ble ødelagt i forbindelse med nazistenes maktovertagelse i 1933. Hirschfeld hadde imidlertid rukket å rekruttere flere andre leger. En av disse var legen og endokrinologen Harry Benjamin, som i tiårene etter andre verdenskrig ble toneangivende for kjønnsbekreftende behandling i USA. Aktuelle kandidater fikk tilbud om hormonell behandling, etterfulgt av kirurgiske inngrep. Det var imidlertid strenge kriterier for å bli tilbudt slik behandling, og det var leger i samarbeid med psykologer som avgjorde hvem som skulle tilbys medisinsk behandling. Pasientens autonomi var altså sterkt begrenset. I Norge ble kjønnsbekreftende behandling opprettet på 1950-tallet ved det som etter hvert ble dagens Nasjonal behandlingstjeneste for kjønnsinkongruens ved Oslo Universitetssykehus.

For barn og unge er den historiske utviklingen av behandling for kjønnsinkongruens noe annerledes. Frem til 1990-tallet ble barn og unge som opplevde kjønnsinkongruens stort sett oppfordret og til dels tvunget til å forsøke å leve i tråd med sitt fødselskjønn. Medisinsk behandling ble kun vurdert etter fylte 18 år. På 1990-tallet begynte imidlertid leger og psykologer i Nederland å tilby pubertetsutsettende behandling, og utviklet retningslinjer som etter hvert ble omtalt som den nederlandske modellen. Senere har denne behandlingstilnærmingen blitt videreutviklet som vanlig praksis i den vestlige verden.

For både barn, unge og voksne utvikles tilbudene i retning av at man legger den enkelte persons ønsker og behov til grunn.

Både historisk og i dag er det uenighet både blant fagfolk og blant personer som lever med kjønnsinkongruens når det gjelder utformingen av kjønnsbekreftende behandling. Både nasjonale og internasjonale behandlingsretningslinjer endres og revideres etter hvert som ny forskning blir produsert, og ettersom mer blir kjent om behandlingserfaringene til transpersoner og andre med kjønnsinkongruens. De sosiale og kulturelle aspektene ved samfunnets forståelse er dessuten i stadig endring, noe som også påvirker den kjønnsbekreftende behandlingsprosessen.

Les mer i Store norske leksikon

Eksterne lenker

Litteratur

  • WPATH (2022). Standards of Care for the Health of Transgender and Gender Diverse People, 8. utgave.
  • Ketil Slagstad (2022). Bureaucratizing Medicine: Creating a Gender Identity Clinic in the Welfare State. Isis, side 469-490. https://doi.org/10.1086/721140
  • Helsedirektoratet (2020). Kjønnsinkongruens: nasjonal faglig retningslinje.
  • Jack L. Turban & Diane Ehrensaft (2018). «Research Review: Gender identity in youth: treatmentparadigms and controversies», The Journal of Child Psychology & Psychiatry, s. 1228-1243: https://doi.org/10.1111/jcpp.12833
  • Riittakerttu Kaltiala et al. (2018). «Gender dysphoria in adolescence: current perspectives», Adolescent Health, Medicine and Therapeutics, s. 31–41. DOI: https://doi.org/10.2147/AHMT.S135432
  • Tey Meadow (2018). Transgender Kids: Being Gendered in the Twenty-First Century. University of California Press.
  • Susan Stryker (2017). Transgender History. Seal University Press.
  • American Psychological Association (2015). Guidelines for Psychological Practice With Transgender and Gender Nonconforming People. https://psycnet.apa.org/doi/10.1037/a0039906
  • Harry Benjamin (1966). The Transsexual Phenomenon.
  • Magnus Hirschfeld (1910). Transvestites: The Erotic Drive to Cross-Dress.

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg