Rorschach-metoden

Rorschach-metoden er en psykodiagnostisk undersøkelse, en av de projektive metoder, lansert av den sveitsiske psykiateren Hermann Rorschach (1884–1922) i Psychodiagnostik (1921).

Undersøkelsen går ut på at klienten blir forelagt ti plansjer med «blekk-klatter», noen i sort-hvitt, andre i farger, og så bes om å fortelle hva de forestiller eller minner om. Klienten gjøres oppmerksom på at det ikke finnes noen fasitsvar, at forskjellige mennesker vil oppfatte plansjene ulikt. Ut fra svarenes innhold og form, hvilken oppmerksomhet som vies deler og helhet, farger, bevegelse og annet, danner man seg et bilde av sentrale trekk ved klientens personlighetsstruktur og eventuelle psykiske lidelser.

Bruk av Rorschach-prøve krever spesialutdannelse og utføres vanligvis av kliniske psykologer. Testen benyttes først og fremst for å kartlegge psykiske funksjoner og konflikter hos personer hvor det er mistanke om mulig dyptgående personlighetspatologi, spesielt der tradisjonell psykiatrisk diagnostikk og intervjumateriale ikke har gitt tilstrekkelig informasjon for å tilrettelegge optimal behandling.

Det finnes ulike skåringssystemer for Rorschach-metoden. Internasjonalt er Exner-systemet det mest anerkjente. I Norge har både Bjørn Killingmo og Ellen Hartmann arbeidet med utvikling av undersøkelsen.

Rorschach-metoden er kritisert for å være for åpen for klinikerens subjektive fortolkning, og dermed upålitelig som diagnostisk metode. Ved kombinasjon av nøyaktighet i skåring og nøktern fortolkning gjennomført av erfarne klinikere, har metoden imidlertid vist seg som et nyttig klinisk instrument, og den har fortsatt stor utbredelse.