Thomas Willis var en engelsk lege og vitenskapsmann som er kjent for sine studier av nervesystemet. Han var den første som brukte betegnelsen «nevrologi» om studiet av nervesystemet.

Willis virket som professor i naturfilosofi ved Oxford 1660-75, samtidig som han drev en velrenommert legepraksis i London. Han var en sentral person i det vitenskapelige miljøet i England på 1600-tallet, og samarbeidet med personligheter som anatomen og arkitekten Christopher Wren, filosofen og legen John Locke og kjemikeren Robert Boyle. Som dem var han opptatt av å markere avstand fra eldre autoriteter som Aristoteles og Galenos, og å strebe etter å etablere ny kunnskap om naturen, herunder også menneskenaturen, basert på empirisk forskning.

Willis’ forståelse av nervesystemet var informert av samtidige mekanistiske tilnærminger til menneskekroppen, det vil si at kroppen ble forstått som en slags maskin. Dette synet er særlig forbundet med den franske filosofen René Descartes. Willis regnes videre blant de såkalte itatrokjemikerne, som mente at kroppens funksjoner best kunne forstås som kjemiske prosesser. Iatrokjemien kan ses som et forskningsprogram, siden den innebar at kroppens funksjoner ble ansett som målbare og tilgjengelige for empirisk forskning.

Willis utførte nøyaktige disseksjoner, viviseksjoner og kliniske undersøkelser som del av sitt medisinske virke. Sammen med Christopher Wren utviklet han metoder som gjorde det mulig å fiksere hjernestrukturen, så det ble lettere å studere hjernens anatomi. Willis’ forståelse av hjernesystemet ble lagt fram i verket Cerebri Anatome, cui accessit Nervorum descriptio et usus (“Hjernens anatomi, med en beskrivelse av nervene og deres funksjon”) fra 1664.  Her forsøkte Willis blant annet å knytte ulike mentale funksjoner til ulike deler av hjernen. Han gjorde blant annet rede for den delen av hjernens blodtilførsel som har fått hans navn: Willis' pulsårering.

Hans lære om nervesystemet hadde også tydelige spekulative elementer. Sjelen bestod ifølge Willis av to deler: Den animalske sjelen var felles for menneske og dyr, og den var en materiell størrelse, uløselig bundet til kroppen. I tillegg hadde mennesket en «rasjonelle sjel», som var immateriell og udødelig. Denne animalske sjelen var lokalisert i blodet og i en «nervevæske» som Willis mente strømmet gjennom nervesystemet. Sjelen hadde ifølge Willis flere funksjoner, blant annet å hindre kroppens forråtnelse.

Willis gav også diabetes sitt medisinske navn, diabetes mellitus, etter å ha observert at pasientens urin hadde en lukt av honning (lat. mel, "honning").

  • Roy Porter (2003). Flesh in the age of reason. How the Enlightenment transformed the way we see our bodies and souls. Penguin.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.