Adaptasjon, tilpasning, tilvenning. Betegnelsen brukes i flere forskjellige betydninger i fysiologien. Alle sanseorganer viser evne til adaptasjon. Det vil si at sansecellene blir trette når de utsettes for en konstant påvirkning, og derfor sender færre impulser til hjernen. Samtidig oppstår en blokkering i kontrollsentrene i hjernen, slik at konstante påvirkninger utelukkes fra bevisstheten. Derfor kan man venne seg til selv den mest gjennomtrengende lukt, slik at man ikke lenger merker den. Man merker ikke tøyets stadige trykk mot huden, man hører ikke at klokken tikker. Denne formen for adaptasjon er en forutsetning for at hjernen overhodet kan fungere. Uten denne adaptasjonen ville hjernen bli oversvømmet av de tall-løse påvirkningene som uavbrutt stimulerer sanseorganene.

Øyets mørkeadaptasjon er av et annet slag. Det er en aktiv prosess som øker øyets lysfølsomhet når lyset blir svakere. Flertallet av de lysoppfattende cellene i netthinnen, ca. 20 millioner stavceller, kan ikke fungere i sterkt lys. De inneholder et pigment, et fargestoff, som brytes ned ved lyspåvirkning. Ved nedbrytningen frigjøres kjemisk energi, som utløser den nerveimpulsen som hjernen oppfatter som lys. I mørke og svakt lys kan imidlertid cellene bygge opp igjen pigmentet, slik at de kan reagere igjen når de treffes av lys. Oppbyggingen tar en viss tid. Derfor vokser øyets lysfølsomhet langsomt når man beveger seg fra lys til mørke. Se også netthinnen.

Øret har også evne til aktiv adaptasjon. I mellomøret er det en knokkelbro som overfører trommehinnens svingninger til det indre øre. Mellom knoklene er det små muskler. Disse trekker seg reflektorisk sammen og demper bevegelsene hvis trommehinnen utsettes for voldsomme lydpåvirkninger. Denne refleksen kalles stapediusrefleksen, etter navnet på en av musklene.

Generell adaptasjon vil si de prosesser som hjelper organismen til å holde det indre miljøet konstant på tross av de påvirkningene den utsettes for. Disse prosessene reguleres fortrinnsvis av binyrenes hormoner (se binyrene). Binyrenes hormonutskillelse styres av hypofysen med hormonet ACTH, og hypofysen kontrolleres av hypothalamus i mellomhjernen. Når organismen utsettes for store fysiske eller psykiske belastninger, utløses en rekke regulerende og dempende foranstaltninger via denne kompliserte kommandoveien. Som eksempler på slike belastninger (som sammenfattes under benevnelsen «stress») kan nevnes kvestelser, større blodtap, forbrenninger, forgiftninger, infeksjoner og også psykiske sjokk. Den kanadiske forskeren Hans Selye innførte stress-begrepet. Ifølge Selye kan man skjelne mellom tre stadier i organismens reaksjon: et alarmstadium, som kan utvikle seg til et livstruende fysisk sjokk, et motstandsstadium, som er preget av organismens forsøk på å gjenopprette normale tilstander (virkningene av ACTH), og hvis de nøytraliserende mekanismene svikter, kommer et utmattelsesstadium. I utmattelsesstadiet er organismens motstandskraft sterkt svekket. Mange alvorlige, kroniske sykdommer (som forhøyet blodtrykk, åreforkalkning, magesår) kan muligens oppfattes som adaptasjonssykdommer, dvs. sykdommer som skyldes at organismens adaptasjonsmekanismer blir konstant overbelastet.

Foreslå endring

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.